Sosialdemokratiet Babylon forts.
Sosialdemokratiets monument, statsbyråkratiet, er blitt bygd opp effektivt. En gjennomregulering av samfunnet er påbegynt. Dessverre er ikke statens ytelser blitt trappet opp i samme grad som dens reguleringer, fordi det ikke fins penger til det.
Et og annet sukkerkooperativ er blitt organisert med suksess. En minstelønn på 20 dollar i uka er fastsatt. En del andre offentlige prosjekter er skrinlagt på grunn av pengemangel, eller står halvfullendte fordi pengene er forsvunnet på mystisk vis underveis.
I praksis har Michael Manley styrt med unntakstilstand de siste tre-fire årene. Det gjelder ikke bare på det økonomiske området. Midt under IMFs møte i Kingston i januar 1976 oppstod det en høyst ubeleilig voldsbølge i ghettoen som etterlot de internasjonale finansfolkene i skjelvende frykt og vertslandet i en meget pinlig situasjon.
De høye herrer i IMF kunne ikke vite at det var Jamaicas to partier som var direkte årsak til, og delvis stod bak, alt det forferdelige som skjedde. Partipolitikken i Kingstons ghetto har alltid vært ledsaget av våpen og lik, men nå var det en eksplosjon av vold, og det fortsatte.
Regjeringen opprettet en Gun Court, en krisedomstol som var fritatt fra de ellers snirklete britiske rettergangslovene. Det ble fastsatt livstidsstraff for besittelse av skytevåpen, og livstid for besittelse av ammunisjon.
Unntakstilstanden varer ennå, og det sitter stadig flere gunmen på livstid i Gun Courts kjempekvartal av sjokkrosa mur og piggtråd i Kingstons sentrum. I gatebildet er Gun Court selve skrekkens mur.
Bare noen få hundre meter fra denne stygge fasaden var ghettoen effektivt delt i to med en usynlig linje som ingen kunne bevege seg ut over uten fare for livet. Tribal war.
På den ene siden regjerte Claudius Massop. Han var beskyttet av opposisjonspartiet JLP. Den andre siden tilhørte regjeringspartiet. Sjefen der het Bucky Marshall.
For å gjøre historien kort og hoppe over noen hundre mer og mindre uskyldige lik, ble det for mye til slutt. Våren 1978 tok de to fryktede revolverpolitikerne hverandre i hånden og proklamerte Peace in the ghetto. Folk som hadde bodd et steinkast fra hverandre uten mulighet til å snakke sammen på seks-sju år, kunne holde fest.
PNP- og JLP-ledelsen på landsbasis ble med og arrangerte en storslått fredsfestival, hvor Michael Manley og opposisjonslederen Edward Seaga lovet å tenke mer på de fattige.
Reggaeverdenens internasjonale høvding Bob Marley deltok også, han hadde ikke vært hjemme på to år etter at noen hadde skutt ham ned.
På denne fredsfestivalen var det at de 7000 dollarne forsvant – en symbolsk liten handling i en ikke helt renslig offentlighet.
Massop og Marshall ble utropt til folkehelter. De la ned geværene og tente fredspipa. Freden holdt, på et vis. Men nå var det en annen krig som ble tilspisset: Krigen mellom en mer samlet og militant ghetto, og Babylons gunmen: Politiet.
Og så kom ”The Claudius Massop Affair” våren 1979. Hele affæren varte bare noen minutter. I et mørkt veikryss utenfor ghettoen Tivoli Garden kunne en ambulansebil en sen natt plukke opp restene av Claudius Massop og et par unge gutter. De telte noen og førti kulehull, og det var det.
Men én hadde sluppet unna – drosjesjåføren. Han kunne fortelle at han hadde kjørt Massop fra et møte i ghettoen. De hadde sakket farten for å svinge i krysset. Ut av buskene stormet det fram politifolk og begynte å skyte. Dessverre for politietaten hadde den sårede sjåføren klart å åle seg i sikkerhet før slaktingen var helt gjennomført.
For den politiske offentligheten var dette først og fremst pinlig. Claudius Massop var ikke bare folkehelt og fredssymbol. I sin grumsete fortid som gunman hadde han også vært en ivrig våpenbærer for opposisjonspartiet JLP. Da omstendighetene omkring Massops endeligt ble kjent, oppstod det et ramaskrik mot politimyndighetene. Skyndsomt måtte de derfor føre hans kollega og medansvarlige for krig og fred i ghettoen – PNPs Bucky Marshall – opp på politiets Most Wanted List.
Og der er han ennå, hvis han lever.
