Babylon forts.
Ruth:
”Vanligvis kjøper jeg tredobbelt opp av det de har i butikken, slik at jeg ikke lider noen nød når varelageret plutselig er tomt.
Men vi har god råd, og de fleste andre har ingen mulighet for å hamstre.
Jeg håper du kan greie deg uten melk i teen? De har vært uten melk i to uker nå.”
Carol:
”Det går på et vis. Det hender, mellom oss sagt, at jeg rapper litt frukt fra baptistkirkens hage i nabolaget. Jeg har ikke dårlig samvittighet, for det er ingen som plukker frukten. Men en dag ble jeg oppdaget og de ble utrolig forbanna. Jeg svarte at nestekjærlighet var vel en av de tingene de arbeidet for og da burde de begynne med seg selv. Stort lenger kom jeg ikke, for jeg ble kjeppjaget. Etter det har de begynt å plukke frukten selv.
Jeg er ansatt i et regjeringsprosjekt mot arbeidsløshet. Jobben består i å feie det samme fortauet hver dag, sammen med 2–3 andre jenter. Problemet er at vi ikke vet hvor lenge vi får holde på med dette, for plutselig kan regjeringspengene stoppe opp, og da må de gi oss sparken.
Jeg får 25 dollar i uka. Det er over den fastsatte minimumslønnen. Men jeg har to unger, og en mann som er arbeidsløs, og en søster med en liten baby. Alle er avhengige av meg.”
Staten Jamaica skylder så mange hundre millioner dollar i utenlandslån at den er satt i ”arrest” av det internasjonale pengefondet, IMF.
IMF har krevd at reallønnen skal synke, at dollaren skal devalueres med 50% på to år, og at importen skal reduseres. Det er også en rekke andre krav, men de er hemmelige.
Hvert kvartal gir myndighetene beskjed om at de har passert IMFs hemmelige nåløye – eller at de ikke har det.
Har de det ikke, betyr det innstramminger i neste periode. Har de det, betyr det at kårene er forverret for menneskene, for at staten skal få bedre økonomi.
IMFs rolle som nøkkelklirrende fengselsbetjent gjør at det er nesten umulig å skaffe seg varer som må importeres. Og det er det meste. Livet er ikke bare mat og medisiner:
I en TV-reklame for såpepulver, produsert innenlands, kan det en dag annonseres: ’Dessverre mangler våre pakninger denne måneden de poopulære perforerte lokkene, da det har vært umulig å importere disse.’
I Victoria Park står det flirende gateselgere og tilbyr amerikanske joggesko som ikke er å oppdrive i supermarkedet like ved. De har smuglet dem inn.
Druer er luksus, sa sattsministeren i et radiointervju, da han strøk druer over lista over importlisenser.
I et land med overflod av bananer, appelsiner og mango kan han vel ha rett i det, sånn nøkternt og teoretisk sett. Men selv blant de fattigste er det mange som aldri vil tilgi ham dette drueforbudet. Druer er blitt ett av utallige symboler på den tapte friheten.
