Babylon forts.
I-Roy:
”For et år siden fikk vi fem flasker brus for en dollar. I dag får vi knapt to. Saltfisk, hønsekjøtt, mel, kokosolje – det man alltid har ansett for å være ’fattigmanns kost’ – det har steget så mye i pris at det er langt utenfor rekkevidde for dem som før i tiden ikke hadde råd til noe annet. Hva kan de da spise, når dyrere matvarer naturligvis også har steget?
En gjennomsnittskvinne med tre barn tjener 20 dollar i uka – hvis hun har en jobb. Hvis denne dama har tre skolebarn, må hun ut med 90 cent i busspenger to ganger om dagen, det blir 1,80 om dagen. Dernest må ungene ha lunsjpenger. 60 cent til hver er lik 1,80 om dagen. Å sende ungene til obligatorisk skolegang koster henne altså 18 dollar i uka av de 20. For de siste 2 dollarne skal hun dekke foruten obligatoriske skoleuniformer og andre klær til barna, mat, brensel og husleie.
Men dette er et nærmest utopisk eksempel. For det fins knapt enslige mødre som får noen jobb. Noe trygdesystem har vi ikke. Og det fins kvinner med ti, femten barn. Det er mange av dem. De sulter. Du ser dem på gata. De kan gå med tre unger under armen, født tett innpå hveranre, og tigge ydmykt om penger.
Nå snakker jeg ikke om guttungene som maser ’Ah beg you-a ten-cent’ på hvert gatehjørne. De fleste av dem har gjort det til en hobby å bomme penger. Jeg snakker om småbarnsmødre som sulter, og fortvilelsen fråder ut av munnvikene deres, når de må tigge.
I dette landet, som produserer sukker for halve verden, er det mangel på sukker i butikkene. Såpe er knapt å få. Mange unger ser aldri melk. I dette landet, som er så rikt på naturressurser, hvor frukten detter ned fra trærne og den rike jorda skriker etter å bli dyrket, er det mangel på livsviktige varer i butikkene. Og der hvor de er å oppdrive, er prisen så skrekkinngytende at folk ikke kan kjøpe dem.
Det blir dyrket mye mat – selv om det kunne ha vært dyrket atskillig mer – men det statlige transportsystemet som ble opprettet for å ta seg av distribusjonen av matvarer, fungerer ikke. Og maten råtner før bonden får noen til å frakte den av gårde. Dermed sulter både bonden og de inne i byen.
En av de største og flotteste bygningene i Jamaica er skattemyndighetenes høyblokk. På landsbygda bor folk på ett rom med utedo og har aldri sett elektrisitet. Veiene er ufarbare.
Landet er rikt nok på ressurser til at alle kunne ha levd sorgløst og nytt livets gleder, uten å slite seg ihjel. Her, hvor det ikke finnes sosialomsorg, er arbeidsløsheten en tredjedel av den voksne befolkningen. Dette er vel å merke det offisielle tallet, som alltid er preget av falsk beskjedenhet.
Og de åndssvake virrer nakne omkring i gatene, fordi det ikke er noen til å ta seg av dem.
I dette landet snakker myndighetene om’kulturell fostring’. Statsministeren lar sin residens bygge om til et rålekkert kulturhus og bygger sin egen nye residens til 250.000 dollar.
Kulturell fostring? Hva er det? Folk sulter. Folket, som vet mye mer om kultur enn hele statsbyråkratiet samlet har det fjerneste begrep om. Det folket trenger er brød.
Mens statsbyråkratiet lar pengene renne ut til amerikanske storkonserner og forsyner seg som gribber av restene – ikke i noe land er korrupsjonen større enn her – kjører de kampanjer om fødselskontroll. Det er det eneste deres arme fantasi har klart å fremskaffe av forslag til løsning på situasjonen.
Fødselskontroll. I et land med to millioner mennesker. Hvem ville finne på å tvinge igjennom fødselskontroll i New York City?
Dette landets regjering skryter av sitt boligprosjekt for fattige. Og de får utenlandspressen til å tro på det.
Men dessverre er det ikke så mange som har råd til å betale 300 dollar i måneden for en blokkleilighet.
Sannsynligvis kunne leilighetene ha kostet tiendedelen. Men mesteparten av pengene forsvinner underveis. Vaktene på byggeområdene tjener nok godt på de materialene som forsvinner lydløst om natta. Men det er allikevel bare småtterier i forhold til alle de pengene som bare eksisterer på papiret, som trolig forsvinner i en eller annen privat bankkonto i Miami, med eieren trygt plassert i statsapparatet her.
Jeg overdriver ikke. I fjor ble det arrangert en fredsfestival i Kingston, for å forene de stridende parter i ghettoen. Nå er det i parentes bemerket de politiske partiene her landet som i årevis har hisset opp slumbefolkningen mot hverandre. De har lovt bort utbedring av hver sine områder, som en del av valgkampen. Og på den måten skapt voldsomme konflikter.
Nåja. For å bøte på denne skytingen og fiendskapen som de selv var årsak til, arrangerte de en fredsfestival.
7000 dollar av billettinntektene fra festivalen forsvant på veien fra kassaapparatet til banken. Og pengekomiteen bestod bare av respektable samfunnstopper ...
Vil du høre mer? Vårt lands statsminister, den belevne, livsglade og velstående Michael Manley, har bygd en ambassade i Moskva til ni millioner dollar. Det bor ingen jamaicanere i Sovjet som anbassaden kan betjene. Men han vil så gjerne knytte forbindelser.
Han tok forresten forleden med seg seksten av sine venner i departementene, og sin kone, til et ukelangt statsbesøk i Sovjet. Hensikten var å oppnå forretninger. Men russerne er dessverre flinkere forretningsfolk enn våre sosialdemokrater. Han fikk visst kvittet seg med en håndfull bauxitt. Men for hvert gram han selger må han kjøpe sovjetiske biler og traktorer.
Michael Manley har bedt den norske statsministeren om litt utviklingshjelp. Nå vet jo ikke jeg hva deres regjering er god for, men Michael Manley trenger ingen hjelp.
Folket i Jamaica trenger hjelp. Men den kommer ikke fra den samme hånden som presser den siste livsgnisten ut av dem.
Avisene skriver om en verdensomfattende krise. Alle her vet at i utlandet sitter det finansfolk og teller inntekter fra Jamaica, mens de selv – sultende – blir konfrontert med krav om å styrke patriotismen ... og begrense fødselstallet ...
Kan det tenkes noen verre misgjerning enn den å bedra et helt folk på denne måten?
Folket – den lidende massen, som bøyer ryggen i tropevarmen dag ut og dag inn for sine 20-30 dollar i uka – de vet at det sitter partitro byråkrater i luftkondisjonerte kontorer og mottar det femdobbelte i lønn for å manipulere bort landets ressurser.
Folket er fjernstyrt og uten mulighet til å delta. De vet at styre er det samme som vanstyre. Folket holder på å miste tålmodigheten.”
