Noen rimsmeder og deres kunst forts.
Samfunnskommentaren er et av våpnene hans. Han kan slynge ut i raseri:
”Is the capitalist I-and-I shepherd?”
eller sette den elendige situasjonen med varemangel og stadig økende priser, inn i en sammenheng av nykolonialisme og politiske lederes stupiditet. Naturligvis med utgangspunkt i de nære ting, så som den leie prisstigningen på marijuana:
”Quarter-pound a kali is a dollar ten cent / The weed gets so high so me can’t pay me rent.”
Ettersom skyteepisoder er en daglig foreteelse i ghettoen, finenr dj-en det på sin plass med fordømmelser:
”If you want shoot somebody shoot yourself.”
Eller han kan snu begrepene, i et land hvor tredjedelen av befolkningen er arbeidsløs:
”Every day is just a holiday ...”
Samfunnskommentaren strekker seg langt ut over landets egne grenser. Legendarisk er I-Roys ”Money Trouble Disco”, en grusom utskjelling av Det internasjonale pengefondet, som ikke bare henger som gribber over jamaicanernes hoder og vokter på reallønnen deres, men stort sett er et mareritt i hele den tredje verden.
Da den sørafrikanske svarte lederen Steve Beko ble drept, gråt Tapper Zukie:
”Blessed is the man who get up and fight,
Blessed is the man who seek truth and right ...
Dem shouldn’t kill Biko ...”
Når hele verdenspressen leter etter Idi Amin i Afrikas urskoger, har I-Roy denne kommentaren og karakteristikken av massemorderen:
”Where is the General? / Him gone to a funeral ...”
Først og fremst er dj-en fast forankret i roots-kulturen av Jamaicas svarte. Hvor dreadlocks nektes adgang til arrangementer eller blir stoppet og plaget på gata av Babylons uniformerte representanter. Det var tider da de dread ble tvangsklipt:
”Don’t touch I dread. / Look but don’t touch. / Take you hand from I head. / You touch-touch too much.”
Men også for ghettoens langhårede fins det lyse sider av tilværelsen, som dj-en minner om:
”Natty Dread a what the young gal want ...”
En av dj-ens mest vitale funksjoner er å bidra til å styrke selvbevisstheten blant menneskene på bunnen. Enten det dreier seg om provoserende utfall mot Babylon med dens åndsfattigdom, eller påminnelser om at folkekulturen ikke er så simpel som babylonerne vil ha det til.
Han holder aldri opp med å sitere Marcus Garveys manende ord om svart frigjøring. Han appellerer til Jah om være til trøst i prøvelsens tid. Eller han synger om ghettolivet med en kjærlighet som får mindreverdskompleksene til å forsvinne.
Nå ville det være en stygg forfalskning om jeg skulle unnlate å nevne at i samme åndedrett som dj-en refser Babylon med all dens undertrykkelse, kan han pludre intetsigende vås, gjøgle, vræle uhemmet, eller f.eks. stimulere lørdagsnattens hete kåtskap:
”Man you should-a see me and me big fat thing
when me rub her up-a Constant Spring!”
Han ser seg gjerne i rollen som folkeoppdrager. Men utelukkende i sammenheng med sin rolle som underholder:
”Why can’t we live in peace and harmony / like the storybook children?”
