Ghettoen forts.
Ghettoen er inngjerdet med uendelige rekker av bølgeblikk.
Bak bølgeblikken er det ingen som vil råde deg til å gå. Knivstikking, skyting, dagdriveri, ganja, og en skrikende, truende fattigdom er Kingston-innbyggerens eneste assosiasjoner. Han beveger seg i store buer rundt gjerdene. Han er redd. Å forsøke å holde styr på ghettoen overlater han til de politifolkene som tør.
Få tør.
Ghettoen er en uønsket bydel, reist på Kingstons gamle søppelfyllinger ned mot havna og overalt ellers på tomme områder hvor det ikke er attraktivt for noen å bygge. I tusenvis har fattige og arbeidsløse kommet fra landdistriktene for å søke en måte å overleve på i hovedstaden. Men hovedstaden har ingen måte å overleve på. Arbeidsløsheten er 60%. Utover landet er den kanskje bare 30–40%. Og mens byborgerne raser over den uønskede tilstrømningen, har de uønskede murt seg inne på sine gigantiske okkupasjoner: Trench Town, Jones Town, Ghost Town, Tivoli Garden, Denham Town, August Town, Riverton City ... Uendelig mange navn, navn på de siste utposter av menneskelig tilværelse i et land som flyter over av sukkerrør og mangofrukter, men som ikke klarer å fø på innbyggerne sine.
Her bor de som ikke har noe valg.
Hit har også drop-outs flyttet fra mer respektable strøk. Enten de har mistet det økonomiske grepet om livet ”der ute”, eller mer bevisst søkt en tilværelse i likhet, brorskap og fattigdom.
Her bor brødrefellesskapene av rastafarianere, den svarte religiøse opprørsbevegelsen fra underklassen, som mer enn noen annen kultur har preget Jamaica det siste tiåret.
De sitter på torget i timelange reasonings, i fellesskap over en vannpipe, og studerer bibelen og dagsavisene.
De er arbeidsledige – eller arbeidsnektere. Ofte kommer det ut på ett.
Reggae kommer herfra. Dels i bokstaveligste forstand: Mange av artistene bor her, platestudioene ligger tett ved. Men også med hele sitt lyriske og musikalske fundament i den desperasjonen og den bevisstheten som brer seg fra ghettoen og utover samfunnet som en truende makt, nedenfra:
If you are a big tree
We are the small axe
Ready to cut you down.
(Bob Marley)
Det er i et nøtteskall forholdet mellom Babylon og dens uønskede, truende subkultur.
Babylon – borgersamfunnet, det hvite samfunnet, politikersamfunnet, undertrykkelsessamfunnet, kapitalistsamfunnet – kall det hva du vil, men rastafarianerne har med dette korte ordet funnet ett begrep som dekker alt det som forskjellige venstregrupper bruker tykke bøker på å forsøke å karakterisere.
Babylon er naturligvis oppmerksom på at den er medansvarlig for ghettoens eksistens, og at den forlengst har mistet grepet.
Men samfunnet gjør da sitt for å slå tilbake.
Og den livsfarlige tilværelsen mellom pistolmunningene som deler av ghettoen etter hvert er blitt til, er intet mindre enn politikernes uhyggelige ansvar:
Rivaliseringen mellom to jevnstore partier, som på hver sin side har brukt enorme ressurser og valgkampkrefter på å skaffe seg nye tilhengere, har ført korrupsjonen og partistriden inn på områder som før var hinsides samfunents interne maktoppgjør, såvel som dets goder. For den eneste ubenyttede stemmereserven finnes blant et par hundre tusen utsultede, arbeidsløse slumbeboere.
Det kan lyde som en dårlig kriminalroman. Men det er sirlig dokumentert fra sosiologene.
Rastafarianerne er pasifister. Og de blander seg ikke opp i babylonernes politikk.
Det er harde tider nå, i ghettoen.
Ghettoen fyller nærmere en fjerdedel av byarealet. Det er de områdene hvor boligene enten er ren skurbebyggelse på okkuperte områder, eller forslumming av gammel bebyggelse. Hvor botettheten er størst, hvor sanitærforhold eller innlagt vann knapt eksisterer, og hvor arbeidsledigheten og forsørgerbyrden for de arbeidsledige er størst, – alt ifølge en grundig undersøkelse fra det statistiske sentralbyrå.
Av denne og tallrike andre undersøkelser kan man lese at ghettoen er et stort sosialt problem. Problemet ble forsøkt løst av myndighetene på 1960-tallet, da de iøynefallende slumstrøkene ved Kingstons ellers praktfulle havn ble jevnet med jorden. Men ettersom beboerne ble advart på forhånd og dermed kom seg unna i tide, oppsto et akutt behov for å skaffe alternative boliger både for de tidlgiere shanty-innbyggerne og de stadige tilstrømningene av nye arbeidsløse fra landsbygda. Og ettersom ingen boliger sto og ventet på dem noe sted, ble andre områder tatt i bruk på samme måte.
For innbyggerne i Babylon danner ghettoen mørklagte områder på kartet. Samtidig er den så iøynefallende til stede – over alt.
Kommunikasjonen mellom de to verdener som lever side om side er preget av hat og redsel. Halve hovedstaden lever utenfor samfunnet. Det er en stygg trussel mot samfunnet, som av den grunn er bekymret. Kampanjen for barnebegrensning blant de fattige i fjor slo ikke an. De utenfor blir flere og flere.
