Reggae forts.
Tre timer senere koker en menneskemengde på 2-300 et sted i Kingston. Ut av høyttalerne drønner dub-versjonen av en navnløs gruppe:
”By the sweat of your brow / you eat your bread ...”
Discjockeyen til Perry er populær på grunn av musikken han velger ut. Men han presterer ikke noe talk-over. Det gjør derimot minst åtte av dem jeg kan skimte i tilskuermengden omkring diskotekbordet. Det må da være samtlige dj-artister i byen som ikke er på jobb annetsteds i kveld? Ranking Joe griper mikrofonen mens U-Brown tar seg av hans høygravide venninne, – og omvendt hadde jeg nær sagt, for det roterer med folkepoeter foran mikrofonen, og det uten at Perry har bestilt noen av dem. Det bare er sånn. Og folk vet å sette pris på det de får.
Det er rub-a-dub. Det er den harde, monotone, dundrende bassrytmen, og et torturinstrument av en ekkomaskin. Det er en dj – det kan være hvem som helst av dem, vi har alle mistet oversikten – som hamrer en wicked melodi inn i hundre hofter.
Han kan bruke bare en eneste enkel tone gjennom en hel låt, og han trekker pusten akkurat idet musikken når sitt klimaks, og den stumme dj-en – den eneste ”på jobb” – trekker i ukjente spaker, og bassrytmen får oss til å gå fra forstanden. Ah oh.
”So baby if you’re young or old / you got to let the good time roll ...”
Egentlig trengs ikke denne oppfordringen fra dj-en. Diskoteket er et fristed i en tilværelse som ikke er blant de enkleste.
Likevel er det ingen virkelighetsflukt. For de fleste er det her selve virkeligheten utspiller seg. Takket være diskotekenes konger og hele folkets kunstnergruppe nr. 1: Discjockeyene.
I-Roy:
”Det er realitetene vi befatter oss med. Det vi fremfører er ikke kunstferdig lyrikk utstudert på kammerset. Vi har et skjellsord som heter ’Shakespeare’.
Discjockeyene er en privilegert kunstnergruppe på den måten at vi har så stor frihet til å skape musikk som folk umiddelbart kan glede seg over. Publikummet står der rett foran oss, og en ærgjerrig dj gir seg ikke før hans glede over musikken har smittet helt over på dem.
Vårt publikum er dessuten meget årvåkent. Det nytter ikke å få dem til å tro at noe er bra fordi det selger godt andre steder slik det later til at for eksempel det europeiske popmarkedet kan innbilles hva det skal være.
Derfor har dj-musikken utviklet seg til å bli den mest ’heavy’ varianten av reggae – den mest solide og egenartede, og den største gledessprederen.
’Dance the rub-a-dub’ – du ser folk stå der og danse med seg selv, eller med alle, men aldri bare med én. Med kroppsbevegelser som er så naturlige at veloppdragne danseskolemennesker har problemer med det. Det er selvutfoldelse i fellesskap. Du slutter å tenke ut sinnrike dansetrinn eller å følge med partnere. For musikken er så revolusjonerende at du må bevege deg når du hører den. Og den er så konsekvent og kompromissløs, fordi det ligger så mye bevissthet bak den. Vi vil rive ned Jerikos murer.
