Reggae forts.
Forberedelsene til en vellykket fredagskveld starter om morgenen når Ruth tar en geit opp av fryseren.
Geita er på forhånd flådd og har skilt lag med hode og innvoller. Tarmene er vasket og lagt for seg selv. De skal sammen med hodet bli til Goat’s Head Soup. Selve geita skal bli Curry goat, og begge rettene skal serveres under kveldens Choice.
Når geita har fått ligge og tine litt, går Ruth og Elaine løs på den med en cutlass.
En cutlass, eller machete-kniv, er et livsfarlig våpen med et halvmeterlangt, sylskarpt knivblad. Med denne denger de i vei på dyret helt til de fleste beina er fullstendig splintret. Så tar de en mindre kniv og skjærer alt kjøttet opp i terninger. Hver eneste beinbit skal med. Det setter aroma til kjøttet. Og gjør selve spisingen til en spennende sport.
Ettersom kjøkkenet til Ruth og Perry er et helt vanlig kjøkken, må det settes i stand et større bål i bakgården. Naboguttene engasjeres i innsamling av ved mens Ruth og Elaine rigger opp til storkoking. Sammen med den nå parterte geita går uhorvelige mengder karri, løk og andre ingredienser opp i en gryte som er større enn noen bedehusgryte jeg har sett. Og når dette putrer, går Elaine løs på geitehodet i kjent stil mens lille Michelle, som nettopp er kommet hjem fra skolen, får skjære opp tarmene til suppa.
I mellomtiden har Perrys faste arbeidslag allerede holt på en stund på verandaen. Her domineres husets fasade av et usannsynlnig kaos av høyttalere, ledninger og diskotekutstyr. Inne på et rom, opprinnelig tenkt som soveværelse, står det stabler til taket med enda flere høyttalere. På den lille plassen som er ledig sitter det 3-4 menn foran en kjøleskapstor forsterker og diskuterer hvordan den kan vekkes til live. Mangelen på deler er et problem.
Foran på forsterkeren er det en rad med lys, og noen av dem virker. På gulvet ligger et utall ledninger som blir koblet i ulike kombinasjoner inntil det er livstegn å høre.
Ute på verandaen svirrer Culture’s ”This Train” på platespilleren med noen hjerteskjærende toglyder som stadig blir avbrutt eller eksploderer i skurr etter som koblingene skifter inne på soveværelset. Et par gutter rusler rundt med loddebolter og sjekker at ledningene her ute er behørig montert.
Lyden kommer. Perry kommer også, han har vært inne i byen for å få tak i en viktig del, og han fikk en som iallfall lignet, til en ublu pris.
Nå begynner selve trimmingen av anlegget. Den foregår med et par mann inne hos den å friskmeldte forsterkeren, og et par ute på diskotekbordet. Alle tenkelige lydkombinasjoner skal testes. Det er ikke få. People’s Choice’s popularitet skriver seg delvis fra et avansert sett av mikseutstyr og leketøy for discjockeyene.
I diskoteker i mer ressursrike verdenshjørner er det ofte om å gjøre å stille inn én passende lydmikstur for hele kvelden. Å drive og skru på knapper i utide blir ansett som kjedelig ekstraarbeid.
Roots-publikummet i Kingston ville naturligvis aldri ha funnet seg i å bli snytt på denne måten. Men så er det heller ingen discjockey som først og fremst tenker på å slippe billig unna.
Akkurat nå leker Herbie med en skingrende diskant. Bassvolumet er allerede av en sånn styrke at det virker som massasje på magemuskulaturen for oss som står like ved.
Hva sier naboene? Jeg kikker over gjerdet og ser Hortense borte hos Mac’s svinge og danse mens hun henger opp klesvasken. Og fru Mac, en omfangsrik dame på femti, har satt seg på verandaen og vugger med hodet og hoftene.
