Reggae forts.
Like mye som tørkesommeren og rastafarianismen betydde teknikkens nye muligheter for den utviklingen som fulgte. Navneskiftet i 1968 fra rock steady til reggae var en tilfeldighet og lar seg ikke tilbakeføre til noen bestemt begivenhet. Det bare dukket opp, først på en Maytals-plate, siden over alt. Selve musikken hadde allerede fått sitt fundament. Utviklingen av den var et skred av nye påfunn.
Selv om sound-system-mennene hadde utviklet sitt forretningstalent like raskt som sitt underholdningstalent, og av den grunn alltid beholdt mesteparten av pengene selv, dryppet det litt på musikerne. Utstyret ble bedre, studioene ble nærmest brukbare. Sound-system-mennene, som altså hadde avansert til producere, fikk det etter hvert så travelt med å gjøre forretning at de ansatte yngre operatører til gatediskotekene. Og på uhyggelig kort tid hadde en ny musikkform og en ny kunstnergruppe manifestert seg:
Dub. Og discjockeyene.
Musikken ble til i studio. I levende form fantes den knapt – det var for dyrt. Og ettersom radioer og platespillere også var sjelden vare, ble diskoteket selve nytelsens midtpunkt, konsertsal og samlingssted.
Her stod discjockeyen og forrettet nytelsen med sin mikrofon. Galskap og hemningsløshet var hans mål, og folkemengdens krav. I tillegg til sceneshowet han selv presterte hadde han også bordets knapper og spaker i sin makt, og med dem eksperimenterte han seg fram til skingrende diskant og gjallende ekko, mens han loddet virkningen på det bølgende folkehavet eller på sin egen sinnstilstand.
I studioene hendte det også saker og ting. Steine studioingeniører begynte å flippe ut over miksebordets tekniske finesser. Og hva skjedde? Ut av en låt kunne man lage utallige varianter, som var ugjenkjennelige fra den første, og med atskillig mer sug i – og det uten at man trengte å betale noe band for å spille!
Det var King Tubby som ble dubverdenens Archimedes. Han mikset en to-spors innspilling, og for å teste stemmekvaliteten lot han instrumentalsporet gå ut, for deretter å gli inn igjen. Det lød jo flott, så han laget et par plateoriginaler og ruslet ned til et lørdagsdiskotek med dem. Det hele endte med at folkemengden nektet å høre noe annet den kvelden.
Dub ble en farsott. Den dag i dag lages det knapt en plate i Jamaica uten en version på baksida, hvor låten er mikset opp med avsindig ekko og lyder som ellers ikke har noe på en plate å gjøre, og originalsangen er blitt en absurd ralling fjernt i bakgrunnen. Slike B-sider selger ofte bedre enn den beste Bob Marley-låt.
Dub-platene satte virkelig fart i discjockeyenes utfoldelse. Den første levende legenden dukket opp fra ghettoen i Jones Town i 1970, med navnet U-Roy.
Det var U-Roy som innførte vrælet, stønningen, den stemningsfulle småplapringen og de vittige, nærmest nihilistiske kommentarene som han lot øse over de etter hvert nokså radbrukne originalinnspillingene.
Han pleide å fjerne mesteparten av vokalsporet på en hitlåt alle kjente, for deretter selv å fremføre det tekstmessige budskapet i sterkt omskrevet form, eller bare kommentarer til det, spekket med bukhulelyder og utenomsnakk. Det hele med en rytmebruk så sugende at forsamlingen kokte.
U-Roy var den første, og hans geni er udiskutabelt. Men han fikk ikke være i fred lenge på toppen. De følgende par årene boblet og sydet det med discjockeyer som tok opp konkurransen ved å stjele det meste av U-Roys gimmicks – til mengdens fryd og opphavsmannens dype fortvilelse.
Den første, frekkeste og mest drepende utfordringen fikk han fra en discjockey fra Spanish Town som med forakt for konkurranseetikk til alt overmål stjal det meste av hans navn.
Nå hadde nok I-Roy mer krav på navnet, ettersom han vitterlig het Roy, mens U-Roys egentlige navn var Ewart. Frekkheten var ikke desto mindre skammelig.
I-Roy tålte godt de stadige anklager om sjofel piratvirksomhet, for på ort tid seilte han opp som en av de mest originale toasters; han erobret galskapens arena med et repertoar og et vidd som fremdeles savner sidestykke blant de utallige DJer som er kommet etter.
Vrælene hans puliveriserte de dansendes hjerneceller fullstendig. Bassrytmen pleide han å skru opp til mengden danset med tarmene. Var ikke det nok, drev han dem til vanvidd med å gjøre velkjente barnerim om til griseviser, eller han spritet opp innsiktsfulle opprørstekster med intetsigende rimstubber.
