Reggae forts.
I 1966 het det plutselig ikke ska lenger. Den lette, nærmest esoteriske ska-musikken ble avløst av en langsommere, dypere rytme: Rock steady.
Den eneste forklaringen historieskriverne har på dette, er at året 1966 var en usedvanlig lang og tørr sommer. Det ble et ork å danse ska. Det var umulig å bevege seg med mer enn minimums hastighet. Så kom tørkesommer-rytmen.
Egentlig er dette en helt rimelig forklaring. Men det var flere ting som skjedde.
Tekstene forandret seg. Fra nesten utelukkende å ha dreid seg om kjærlighetens og underlivets gleder, lød det nå harde opprørssanger, klagende skildringer av fattigdom og urettferdighet, aggressiv ghettolyrikk.
Sosialpolitiske temaer ble kommentert på plate. Ofte med umiskjennelige islett av rastafarianernes innfallsvinkler.
De langhårede outsidernes logikk og samfunnssyn var blitt rådende i landets filleproletariat. Musikerne var begynt å valfarte til Count Ossies motkulturelle sentrum utenfor Kingston, for å sette seg inn i trommenes magi. Den melankolske undertonen ble ført inn i populærmusikken.
I samfunnet ville forholdene stadig ikke bedres. Den som hadde stemme, måtte skrike.
