Ghettoen forts.
Langs parken ligger platebutikkene oppmarsjert. Det er hit musikkfolk fra hele verden valfarter for å ånde inn rytmene av det siste, det heteste i reggae. Midt i elendigheten, mellom tiggere og gateselgere, patruljerende politifolk og støvete busstrafikk, drønner tonene fra de siste platene, knapt tørre fra fabrikken, og bare ti sekunder av hver, før en ny blir satt på.
Omkring inngangen og rundt høyttalerne utenfor svirrer det mennesker fram og tilbake, noen har satt seg til rette på bilene som står parkert i sidegata. Verdens kresneste reggaepublikum lytter oppmerksomt til de siste låtene. Noen diamantbesatte, vellykte artister, hvis navn har nådd Europa. Andre fillete musikkfrikere fra ghettoen. Teknikere, musikere, venner, forbipasserende. En spliff blir avfyrt i smug. Det er tross alt ulovlig. ”Legalize it” er klistret opp med selvlysende klebemerker på muren, fra den gangen Peter Tosh’s plate gjallet utfordrende over Babylon: Gjør marijuanaen lovlig. Det er to år siden, men Babylons lover er uforandret.
Inne i platebutikken er det hektisk røre. Randy’s Record Store er den toneangivende. Det er også den dyreste. Du kan få kjøpt plater billigere et par kvartaler unna, eller oppe ved Half Way Tree. Men folk går hit.
Akkurat nå er det Tapper Zukies Oh Lord som spilles om og om igjen, men stadig bare de fire første taktene. Det er nok til å vite om du vil kjøpe plata eller ikke. Du får høre rytmen, og mer kan du ikke forlange. Etter deg kommer nestemann, og også han får høre de første taktene av Tapper Zukie.
”People, are you ready? Blow! Oh Lord!”
Folk vræler med i sangen. For en uke siden ble Tapper Zukie skutt i beinet under en opptreden i ghettoen. Det var en politimann som skjøt, under det verste kaos av en konfrontasjon mellom ghettoungdommen og Babylons lange arm. Derfor vræler folk:
”People, are you ready? Murder! Oh Lord!”
Politivold er like opprørende selv om det er daglig kost.
Music ends at 3.33
