En rastafarianer
Å komme i snakk med en rastafarianer er for den hvite pilgrim forbundet med visse problemer.
For det første ligner jeg til forveksling en babyloner. Jeg kan jo ikke vite om rastafarianerne gjennomskuer slike ytre dekkmanøvre som naturen ofte gjør. Ingen kan se på deg om du er homofil, eller kommunist, eller ærlig. Salig er den som ser.
For det andre vet jeg ikke riktig hvem jeg skal henvende meg til, og jeg er så smått begynt å bli litt nervøs. Tiden går.
Det er en besynderlig pamflett, innkjøpt hos en av byens bokhandlere for 30 cent, som en dag fører meg via en katolsk pater med en afghansk mynde i Constant Spring, videre via et redaksjonskontor med Lenin-byste på arkivskapet og en underskriftkampanje for tre måneders barselperm, en lengre utredning om et marxistisk styrt sukkerkooperativ og et kort besøk i regjeringspartiets hovedkvarter, til et lite nybyggerområde i dalen nedenfor universitetet, nordøst for byen i et strøk som heter Papine, hvor rastafarianeren Lance Douglas driver sitt aluminiumsverksted.
Hovedkvarteret til Rastafari Movement Association befant seg en gang i Laws Street, Downtown. For et års tid siden ble kontoret oppsøkt og tilintetgjort av ivrige motstandere. Nå er senteret midlertidig flyttet til skrivepulten i Afroja Castings & Engineering Ltd.
Jeg har ikke avtalt noe møte, men guttene som rusler omkring inne på verkstedet sier at jeg er hjertelig velkommen og at Lance er like om hjørnet, han kommer hvert øyeblikk.
Jeg setter meg derfor ned på et av bildekkene utenfor og røyker en sigarett mens jeg kikker på hanene og geitene som morer seg på gårdsplassen.
Lance Douglas kommer, i en gul minilastebil som så vidt henger sammen. Den store strikkelua skjuler hans dreadlocks-identitet, men T-skjorta proklamerer at Jah lever.
Lance er ikke det minste forbløffet over at en norsk pilgrim sitter i blomsterbedet hans. Han tar meg med inn på verkstedet og viser meg rundt. Bedriften er basert på skrapaluminium, utrangerte maskiner, skoletrette skolegutter, Lances ingeniørutdannelse fra England, og et lite statlig lån.
Han skjønner naturligvis hvorfor jeg er kommet, og smiler når jeg etter ti minutter forteller ham det. Han ville bare først gi meg litt motforestillinger til babylonernes uoppholdelige påstander om at rastafarianerne er en gjeng dagdriverske snyltere. Så setter han seg ned og åpner sin reasoning:
”Det er til en viss grad nokså komplisert.”
”Opprettholdelsen av samfunnet er basert på den ene tanke at dersom man hjernevasker menneskene, trenger man ikke sperre dem inne eller holde dem i lenker. De er i lenker, bare på en langt mer finurlig måte.
Det er hjernen som i dag er sperret inne og holdt i slaveri. Derfor er vårt viktigste prosjekt å frigjøre menneskets hjerne. Og derfor bryr vi oss så lite om å utkjempe interessekamper mellom forskjellige grupper i samfunnet, uten å ta menneskets totale situasjon med i betraktningen.
Og – ser du virkelig på menneskets totale situasjon, i dette vestlige samfunnet, ser du at mennesket er i ferd med å miste den siste rest av evne til å leve i forhold til naturen.
Slaveriet har vært en så fryktelig erfaring for den svarte mann at det faller ham ytterst vanskelig å glorifisere det man i Vesten kaller ’velstandsutvikling’. Vi vet nemlig hva denne velstandsutviklingen er basert på. Vi vet også hvor lite gunstig den er for mennesket, i de fleste aspekter. Vi ser det åndelige, politiske og økonomiske kaos som sprer seg. Vi ser produksjonen av kjernefysske våpen, forberedelsen av biologisk krig, og vi ser en verden på randen av et totalt sammenbrudd.
Trangen til å kontrollere verden, til å dominere over mennesker, til å tyrannisere – det er dette som danner drivkraften i den vestlige velstandsutviklingen.
Midt oppe i alt dette går the bredren og nekter å bruke spiker når de bygger sine hus, fordi de ikke vil støtte opp om metallindustrien, - nekter å kjøpe klær som må strykes, fordi de ikke vil gjøre seg avhengige av strykejern, - nekter å bruke parfyme og falske øyevipper, fordi det er sinnssvakt. Nekter å spise svinekjøtt, for grisen har også livets rett.
Dels ser brødrene på dette som økonomiske sanksjoner overfor Babylon. Babylonerne ser det på sin side dels som et uttrykk for tilbakeskritt fra velstandsutviklingen, og dels som ’puritanisme’.
En av de viktigste protestene mot Babylon er å la være å klippe håret. Man kan lett forestille seg hvilken økonomisk katastrofe det ville bli for frisørsalongene om rastafariansk levesett ble rådende. Og for barbermaskinindustrien. For ikke å snakke om supermarkedene.”
