En sosialdemokratisk manøver
Rastafarianerne 1960:
Femten tusen bredren i Kingstons slumkvarterer. Like mange sympatisører. Dobbelt så mange ”uidentifiserte avvikere” i fattigstrøkene, som uten tvil ville stille seg solidarisk med rastafarianerne i en krisesituasjon.
De var asketer og lommetyver, flittige arbeidere og dagdrivere, dypt religiøse eller bare fiendtlig innstilt til samfunnet.
De eneste felles kjennetegn var dyrkingen av Haile Selassie, kravet på Afrika som de svartes hjemland, og at de alle på en eller annen måte stod utenfor det samfunent som alle sanne jamaicanere burde være med på å bygge opp.
De ble flere og flere.
Med bakgrunn i de dramatiske begivenhetene omkring pastor Henry, og det rastafarianerhatet som oppstod i middelklassesjiktet, nedsatte regjeringen i 1960 en komité av tre universitetsfolk for å finne ut hvem rastafarianerne var og hva de ville.
Resultatet etter to ukers undersøkelser i marken var et oppsiktsvekkende grundig dokument, som den dag i dag er en autoriutativ kilde til forståelse. Og det var overraskende positivt.
Dokumentet konkluderte i 10 anbefalinger til regjeringen. Her ble det blant annet slått fast at rastafarianerne var fredelige folk som ikke gjorde noen fortred, og at politiet burde slutte å jage dem og heller beskytte dem. Man anbefalte å bistå med strøm og sanitære bekvemmeligheter i de håpløst forslummede shanty towns hvor de fleste rastafarianerne levde sammen med andre lutfattige.
Regjeringen ble oppfordret til å sende en kommisjon til Afrika, i den hensikt å oppnå en avtale om innvandring av jamaicanere!
Hadde det rablet for professorene? Var de blitt påvirket av de gale? Eller var de blitt overbevist om en av rastafarianernes mest hårdnakkede grunnsetninger?
Neppe noen av delene. I virkeligheten representerte forslaget kjølig realpolitikk – det ble forresten også fulgt opp av regjeringen.
Ikke alle babylonere er ondsinnede. En del er velvillige og vil gjerne hjelpe de utenforstående inn i samfunnets peisvarme.
Mange rastafarianere ble da også begeistret over forslaget, og på komiteens anbefaling fikk Etiopiakommisjonen representanter også fra enkelte grupper av bredren.
Men like mange skjønte øyeblikkelig at det var et bunnløst hav mellom forståelsen av Afrika som de svartes hjemland, og det utopiske, men ubønnhørlige kravet om tilbakevending for alle svarte – og en sosialdemokratisk forsøksordning med puljevis forsendelse av samfunnets plagsomme avvikere til en koloni et sted i Afrika.
Likevel førte professorenes utredning til en iallfall delvis forsoning mellom samfunnet og dets utvekster, som ikke lenger fremstod som så skrekkinngytende samfunnsfiender.
Selv om konfrontasjonene har fortsatt, og rastafarianerne på sin side aldri har funnet grunn til å mildne på sin fordømmelse av Babylon, er det på bakgrunn av disse oppmykningsmanøvrene at man kan forstå det som ved første øyekast synes utrolig:
At et lands statsminister i en valgkamp benytter slagord og begreper fra samfunnets mest utstøtte og mest fiendtlige religiøse grupper – i den hensikt å vinne valget!
Det gjorde Odvar Nordlis kollega & partifelle Michael Manley i 1976, og han vant valget.
