Reggaeboka

FORRIGE KAPITTEL (BACK)

En svart profet og hans drøm forts.

Garvey snakket foraktelig om krigsmaskineriet. Han nektet å tro at det hvite samfunnet hadde noen evne eller vilje til å inkludere sine svarte medlemmer – eller at det ville være til noen fordel for de svarte å bli inkludert. Og samtidig med den kompromissløse avstandtagen til samfunnet, gikk UNIA like hardt inn for en øyeblikkelig forbedring av de svartes kår.
            Alt dette på en gang. Var det underlig at tallet på medlemmer og sympatisører antok uhyrlige dimensjoner? Var det merkelig at velstående fargede ble provosert, i likhet med fagforeningene og de tradisjonelle radikale gruppene? Var det rart at denne enorme organisasjonen ble stående så isolert og at det skulle så lite til for å velte kolossen?

Marcus Garvey var det man kaller en ”omstridt person”. De hvite kunne ignorere ham. De bitreste motstanderne var svarte. Det var ledere for konkurrerende organisasjoner, som for det meste holdt seg innenfor offentlighetens sømmelighetsgrenser. Å etablere eksklusiv svart virksomhet ble sett på som et bevis på negrenes manglende vilje til å tilpasse seg.
            Et av de mest visjonære prosjektene var rederiet. Tanken var å forene fargede verden over i sin egen sjøtrafikk. Aksjer ble solgt til fattige svarte over hele kontinentet. Prosjektet ble på alle hold fordømt som dumdristig, ikke minst økonomisk. Og det var det sannsynligvis. Men skipene seilte, til 1922. Da gikk Black Star Line en dundrende konkurs. Og Marcus Garvey stod midt i skuddlinjen.
            I mellomtida hadde han gjort atskillig verre ting enn å starte folkeaksjeselskaper. Han hadde gått rett inn i løvens hule –  nærmere bestemt hovedkvarteret til Ku Klux Klan – og hatt, om ikke en vennskapelig prat, så iallfall en slags dialog med sjefen for terroristorganisasjonen.
            Tanken var dels at UNIA og KK rent objektivt sett hadde felles interesser i at den svarte rase skulle vende tilbake til Afrika. Dels var den at Garvey – neppe helt på villspor – anså terroristgruppa som USAs skjulte, egentlige makthavere, og han ønsket å  lodde stemningen.
            I Ku Klux Klans hovedkvarter var negerlederens tilsynekomst så sjokkerende at vaktene – som vanligvis var flinke til å kaste jøder og ortodokse katolikker på dør – ikke fikk summet seg før Garvey var vel innenfor dørene og i forretningsmessig konferanse med sjefen.
            Det fortelles at lederen for  KKK lyttet interessert til Garveys prosjekter.
            Men reaksjonen overalt ellers var sjokk og vantro. Ryktene florerte: At Garvey var blitt hemmelig medlem av den forhatte hvite terroristorganisajsonen. At han gikk inn for ”krisemaksimering” og bifalt terror mot svarte for å skjerpe svart motstandsbeveglese. Og mye mer.
            Aksjonen ”Garvey må gå” ble satt i gang. UNIA-offiserer marsjerte ut av medlemskartoteket – nye marsjerte inn, men splittelsen var et faktum. Et skred av injuriesaker og svindelbeskyldninger fulgte i kjølvannet av skipskonkursen og de mange brutte vennskap, – og hvodan kunne en så kontroversiell, svart person, som til og med insisterte på å føre sitt eget forsvar, unngå å bli dømt?

Da han var ferdig med soningen var årstallet blitt 1927. Det blåste forsoningens bris fra de tidligere motstanderne.  Men Garvey ble deportert til Jamaica.
            Og bevegelsen ble minner om storhetstider. Garvey selv fortsatte å reise rundt. Han dro til England da han etter hvert ble en svært uvelkommen motspiller for myndighetene i Jamaica, som fortvilet forsøkte å opprette en slags ro og orden. Men i Europa var det få som tente på ideen om full frigjøring for koloniene og tilbakevending av de svarte. Og da han døde i 1940, var det ingenting igjen.
            Unntatt drømmen.

Noen drømte videre i USA. Malcolm X, The Black Muslims, Black Panthers. Nye militante opprørsbevegelser, som vi her skal nøye oss med å ønske lykke til.
            I Afrika seiret noen drømmer – andre tapte. Ghana har døpt sitt statlige skipsrederi The Black Star Line.
            I Jamaica drømte rastafarianerne.

NEXT

Summary in English

Marcus Garvey PART 2

... but the shipping company went bankrupt, Garvey was framed, and spent several years in prison while the movement was severely hurt. Nevertheless, people had started dreaming of a brighter future for the oppressed. Those who dreamt were people like Malcolm X, the Black Muslims, the Black Panthers. The dream could not die. In Jamaica it was carried on by the Rastas.

NEXT

Startpage

What is this?

 

 

I ROY  Crusus Time

I-Roy: Tribute to Marcus Garvey. From the LP "Musical Shark Attack", Virgin Records, 1976. Produced by "Joe Joe" Hoo Kim, Channel One Studio, with music played by The Revolutionaries.

Also the DJs competed heavily to promote Marcus Garvey's legacy, resulting in sounds like this one.

NEXT