En svart profet og hans drøm
For dem som samler på tall kan det opplyses at Marcus Mosiah Garvey var 20 år gammel da han i 1907 deltok i den første store streiken blant trykkeriarbeidere i Jamaica.
Tidligere på året hadde et jordskjelv etterlatt hovedstaden i den elendigste forfatning man kan tenke seg. I gjenbyggingsarbeidet mante myndighetene til måtehold og ro, men bunnen var allerede skrapet blant utsultede arbeidere.
De streikende måtte likevel kapitulere da kassereren i fagforbundet stakk av med hele streikefondet. Som en av de ”hardeste” i streiken fikk Garvey straks sparken, og startet en omflakkende tilværelse med småjobber og studier av de svartes kår over hele sentral-Amerika. En kort studietur til London, møter med afrikanske nasjonalister – og ideen festet seg: De svarte må gjenvinne selvtillit, og skape sin egen verden.
The Universal Negro Improvement Association ble til i Kingston i 1914. UNIA var i egentligste forstand en utopisk bevegelse, men kravene de stilte til samfunnet her og nå var jordnære nok til umiddelbart å pådra seg etablissementets vrede og mengdens begeistring. Det var et helt bevisst valg av side, som ingen borgerrettsforkjemper hittil hadde våget. For de mer vellykkede fargede samfunnsborgere var det verre enn å banne i kirken. Bevegelsen ble kalt rasistisk.
Men medlemstallet raste i været. Og da Garvey to år senere dro til New York for å spre ideene, befant han seg plutselig i midten av historiens første og største svarte massebevegelse.
2 millioner medlemmer og en ukeavis med opplag på 200.000 – et gjennomorganisert nett av underavdelinger, arbeidsgrupper, alternativ produksjon og forretningsvirksomhet – inklusive folkerederiet The Black Star Line, som bar i seg både drømmen om tilbakevendingen til Afrika og begynnelsen til bevegelsens sørgelige endeligt – dette var situasjonen i 1919.
For å forstå denne utrolige suksess til tross for en enstemmig fordømmelse i alle etablerte kretser, bør vi kaste et blikk på det terrenget som Garvey og UNIA opererte i:
Det var Ku Klux Klans glansperiode. Og KKK representerte den gang ikke bare latterlige geberder, men reelle massemord på svarte.
Det var et hvitt Amerika, hvor den svarte befolkningen ble sett på som hår i suppen.
Det var et ghettoliv – og det var mer normalt i Harlem å være arbeidsløs enn å ha en jobb.
Det var en krigs- og etterkrigstid. Patriotismen sydet. Svarte soldater lot seg verve, kjempet for frihet og demokrati – og vendte hjem til fornedrelse og diskriminering verre enn de hadde forlatt.
I denne situasjonen var det at Marcus Garvey proklamerte svart stolthet, svart selvberging, svart selvorganisering.
Det var ild og torden, det var tanker ingen ansvarlig borgerrettsbevegelse hadde vært i nærheten av. En avvisning av forsøkene på å integrere de svarte i samfunnet. De svarte måtte skape sitt eget samfunn. Det måtte baseres på deres tillit til seg selv. Denne tillit hadde ingen tilbudt dem før.
Selvtilliten ble bygget opp – ikke bare gjennom storslåtte arrangementer og et imponerende organisasjonsnett, men også ved å realisere utopiene. Eller for å si det med en hvithåret gammel mann i en park i Kingston:
”Garvey var det største som hadde hendt den svarte rasen. Jeg husker den dagen The Black Star Line la til kai her i byen. Den følelsen det var å se svarte mennesker styre sitt eget skip ... Noe slikt hadde vi aldri opplevd før. Skipet gikk til helvete, men det ble bygd nye skip ...”
