Ras Tafari forts.
Ras Tafari var Haile Selassies navn før han besteg tronen som Den Herskende Løve av Juda i 225. slektsledd etter kong Salomo.
Mitt møte med rastafarianismen fant sted noen hete sommerdager i 1976, da jeg ikke kunne holde opp med å lytte til Bob Marleys magiske plate Rastaman Vibrations. Jeg hadde aldri hørt maken til musikk. Ganske uforskyldt fikk jeg senere i min besittelse 8–10 andre reggaeplater, og dermed var jeg fortapt.
Musikken var kompakt på en måte som bare kunne ha sammenheng med en like kompakt kulturell helhet bak den, en identitet. Samtidig vellystig og opprørsk.
Langsomt begynte jeg å dechiffrere tekstene. Det var ikke lett.
Om Haile Selassie ikke akkurat gled inn i mitt liv, så måtte jeg akseptere hans tilstedeværelse bak den ekstatiske pulsen.
Til stede var også erotikken, med dens lystigste aspekter. I aller høyeste grad var selve livet til stede, – ofte i sin mest avkledde form, langt utenfor samfunnets normapparat, – det livet man lever der og er seg bevisst.
Men hva hadde nå alt dette med Haile Selassie å gjøre? Til alt overmål flere år etter hans udiskutable død?
Alt og ingenting. Det var kanskje bare en tilfeldighet at det var akkurat Haile Selassie som besteg tronen som Keiser av Etiopia i november 1930. Det kunne like gjerne ha vært hvem som helst annen.
Men akkurat på den tiden hadde Marcus Garveys ideer om den svarte rasens frigjøring og et fritt, svart Afrika, slått rot i en liten utgruppe i Jamaica.
Mindre tilfeldig er opprørstradisjonen, den manglende sympati for den hvite manns kultur og trangen til egen identitet i en utsultet svart underklasse. Og bruken av ganja, den euforiserende planten som skaper både flegma og evne til å sprenge erkjennelsesgrenser. Og rytmen, bassinstrumentene som i århundrer har trommet moro, andakt og kommunikasjon opp i en høyere enhet.
Men det tilfeldigste later til å være det mest kontroversielle:
Denne doktrinen (Haile Selassies guddommelighet) betraktes som skandaløs og nærmest pinlig på praktisk talt alle hold – fra kirken, som avfeier en slik tro som kjettersk og blasfemisk, til ungdommen som ofte sier at de støtter rastafarianerne ”politisk”, men ikke ”religiøst” – en differensiering som er helt uforståelig for de autentiske bredren. (J. Owens: ”Dread, the Rastafarians of Jamaica”.)
