Ras Tafari
The Daily Gleaner, 22/4–1966:
Flyplass overfylt – Tøylesløs masse
Jublende folkemengde spolerer høytidelighetene
Vill velkomst for Negus
Hans Majestet, Haile Selassie I, Keiser av Etiopia, Kongenes Konge, Den Herskende Løve av Juda, kom til Jamaica i går ettermiddag til en overveldende velkomst. Og han gråt.
Han gråt der han sto på toppen av landingstrappen fra flyet som hadde brakt ham fra Trinidad og Tobago til Jamaica, og skuet ut over den enorme og ukontrollerbare mengden som hadde samlet seg på Palisado Airport for å hilse ham. Tårene fylte øynene hans og rant nedover kinnene. Det blir kan hende aldri kjent om han gråt av sorg over villskapen til den enorme flokken av jamaicanere som hadde samlet seg for å møte ham, eller av ren glede – men uansett grunn, det var en følelsesladet velkomst.
For helt fra onsdag kveld hadde folk samlet seg på Palisado – fra alle kanter av Jamaica: Til fots, med bil, i lastebiler, leiebusser, sykler og ethvert tenkelig kjøretøy, og aldri i Jamaicas historie har man opplevd noe tilnærmet en slik spontan, varmhjertet og dypt følt hyllest overfor noen person, verken kongelig eller annen nasjonal eller utenlandsk lederskikkelse.
Senere sa Hans Majestet om mottakelsen at han var overveldet og dypt rørt. Det demonstrerte de nære bånd mellom folket i Jamaica og folket i Afrika og Etiopia, sa han.
Størsteparten av mengden på flyplassen var rastafarianere og medlemmer av ulike afro-jamaicanske samfunn. Til sammen dannet mengden et kaleidoskop av afrikanske klesdrakter. De kom fra over alt.
De kom fra de flotte strøkene i Wareika Hills. De kom fra den verste slummen i Vest-Kingston. De kom fra åsene utenfor Accompong, fra det fruktbare landet i Moore Town i St. James, fra de små landsbyene og de store byene og fra hver avkrok i det ganske land, fra Negril i vest til Morant Point i øst.
Og de brakte med seg tusenvis av fargerike etiopiske flagg, palmeblader, fyrverkeri, kinaputter, trommer, og Abeng – det berømte instrumentet fra maroonerkulturen som har gjallet over Jamaicas fjell i uminnelige tider (og som gjallet i Afrika under Ashantikrigene).
Og entusiasmen var for meget for hele det oppbudet av myndigheter som hadde stilt opp. Politiet druknet i mengden ... Resultatet var at hele det godt forberedte arrangementet brøt sammen:
Mottakelseskomiteen kom ikke fram til flyet. Den røde løperen ble ikke rullet ut. De innøvde sangene ble ikke sunget. Keiseren ble faktisk i panikk og i all hast kjørt inn til Kingston for å gjøre sin strålende entré i noe som må ha vært den verste trafikk-kork hovedstaden noensinne har opplevd.
Og mens alt dette hendte, ble fyrverkeriene brent av, kinaputtene smalt, abengene gjallet og tusenvis av mennesker ropte: ”Hail the Man I.”
Begivenheten var uten sidestykke.
Det var åpenbart at ingen av de ansvarlige for arrangementet hadde hatt noen anelse om hva som kunne komme til å skje, og ingen forholdsregler var blitt tatt.
Keiserens planer om å komme til Jamaica klokken 11 var blitt forskjøvet ved en mellomlanding i Barbados. Flyet landet tjuefem minutter over ett og nådde mottagelsesplassen ti over halv to.
På denne tiden var flyplassen et eneste stort galehus. Hundrevis av rastafarianere hadde ignorert sperringene og sluttet seg til ministrene og de statlige representantene på første rekke, og en del virret omkring under og rundt flyet, uten å ense at propellene fremdeles gikk.
Og da Keiseren og hans følge viste seg på landingstrappen, var det ingen som hadde kontroll over situasjonen.
Ikke før kvart over to var det mulig for Keiseren å forlate flyet og bli ledsaget i vill hast med generalguvernørens bil fra det kaotiske flyplassområdet og inn til hovedstaden.
Det hadde regnet hele formiddagen. Men regnet hindret ikke de mange gruppene av rastafarianere i å vifte med flaggene, rope og danse. Mange ropte: ”Når Gud kommer, vil sola skinne.” Og det var nøyaktig det som skjedde. Da flyet rørte bakken, sluttet det å regne, – sola tittet fram bak skyene og mengden brøt ut i et jubelskrik som aldri før er blitt hørt på Palisado ...
En stund regnet man med at arrangementet kunne avvikles som planlagt. Keiseren og følget hans stod på toppen av landingstrappen, mens militæroffiserer blokkerte de nederste trappetrinnene, og stirret ut over den endeløse og ustyrlige mengden mens andre militære (politiet var fullstendig lammet og forfjamset) forsøkte å opprette en slags orden i kaoset.
Det ville imidlertid ha vært det rene vanvidd å la ham forlate flyet på dette tidspunkt, fordi alle, absolutt alle, ville forsøke å ta på ham.
Skrikene lød overalt: ”Tiden er kommet. Gud er med oss. La oss røre ved fliken av hans kjortel!”
Da generalguvernørens bil nådde fram til flyet, trengte mengden seg rundt den og i veien for enhver som måtte prøve å stige inn i den, mens mange skrek: ”Glem ikke meg! Bered en plass for meg i ditt kongerike!”
Forvirringen var total og den fortsatte helt inn til bestemmelsesstedet inne i byen. Politibarrierer ble sprengt. Bilene i følget ble skilt fra hverandre.
Og senere, etter at man igjen hadde opprettet en viss orden, brøt det hele ut igjen på Den nasjonale stadion, da Keiseren kom dit klokken 17 til det offisielle velkomstmøtet. Abengene lød igjen uavlatelig og avbrøt hele tiden statsminister Donald Sangsters velkomsttale ...
Og abengene fortsatte å lyde som en rytmisk klagesang gjennom hele ettermiddagens program, et kampsignal som holdt den enorme og ville mengden som hadde samlet seg på stadion timer i forveien, i en feberaktig rus.
Det utviklet seg til fullstendig kaos da Keiseren og følget hans etter møtet forlot salen. Det sto ikke i noens makt å holde kontroll over mengden som svirret omkring og som til slutt stormet inngangen til den keiserlige tribunen.
Alt i alt var det i gårsdagens mottagelseshøytideligheter ingen som noterte seg det enorme oppbudet av Jamaicas egne øverste personligheter.
Noen, deriblant vår kirkes ledere, forlot stedet da kaoset satte inn – til ropene: ”Kom dere vekk! Dette er ikke deres dag, det er vår. Gud er her!”
