Reggaeboka

Porten til Reggaeland



reggaebilen

Jeg sverger på at jeg fremdeles var upåvirket av rusmidler da bilen pløyde seg en vanvittig vei mellom bikkjer og søppelkasser i en retning jeg ikke hadde noen forutsetning for å danne meg en mening om. Langs gatene så jeg fartsstripene av bølgeblikkgjerder og rasende politiske slagord, knuste ruter og søvnige ansamlinger av menn og motorsykler.
            Mitt siste faste holdpunkt var to timer tidligere da jeg traff bilens fører i Randy’s platesjappe. Etter dette hadde jeg mistet orienteringsevnen et sted mellom en lunsjbar, noen kilometer med sjofle bakgater og en lengre visitt i en platebutikk som bl.a. innebar oppkjøp av to pakker Rizla rullepapir. Papiret kostet mer enn den mengde ganja som skulle til for å fylle det, men sjåføren var etter diamantringene å dømme, en rik mann.
            Kingston er et av de steder i verden hvor hvite mennesker med best grunn holder seg i skjul på hotellrommene sine, og hvor trippelmord bare blir ofret en enslig spaltes plass nederst på nyhetssidene. Det slo meg at jeg nå deltok i en vill ferd gjennom ghettoen, hvor ingen politimann våger å nærme seg, og at jeg savnet enhver forklaring på min tilstedeværelse i bilen eller antydning om hvor dens svarte, juvelbesatte sjåfør ville bringe meg.

En indre, neppe helt edru stemme hadde under flyturen fra London til Kingston befalt at jeg skulle oppsøke reggaeveteranen I-Roy. Etter denne uttalelsen var det ikke mer å lokke ut av mitt indre, så jeg fikk aldri vite hvorfor.
            Under den hasardiøse ferden med en kondemnerbar buss til Spanish Town lurte jeg på hva jeg skulle si. Jeg hadde intet oppdrag, ikke et intervju. Jeg var edru og ille berørt, pinlig bevisst at det ikke er helt gangbart å skylde på en indre røst.
            Problemet ble i første omgang løst ved at I-Roy ikke var hjemme. En tilfeldig forbipasserende anbefalte meg å oppsøke Kingstons toneangivende platebutikk, Randy’s. At rådet ble gitt ut i løse luften kunne jo ikke jeg vite, så jeg ruslet tilfreds opp til Randy’s.
            Å oppsøke en person med tilknytning til reggaemiljøet i Jamaica regnes for en umulighet. Men umulighetene er våre venner. Under den drønnende lyden av Tapper Zukies siste hitlåt åpenbarte seg plutselig en messiansk skikkelse iført treningsdrakt, stråhatt og fem gullkjeder, og en aura av faderlig velsignelse.IRoy with car
            Det var I-Roy. Uten videre kommentarer ba han meg ta plass i bilen.

Uten varsel bråbremset bilen foran en mur med amøbeaktige dekorasjoner i gult og svart. Tvers over gata lyste kjempebokstavene Channel One Recording Studio og to meterhøye grammofonplater som var malt på en jernvegg, med en luke i veggen under den ene plata.
            Min vert krøp inn gjennom luka, og jeg krøp etter. Gjennom en gjeng med dreadlocks over et kortspill rundt et vaklende campingbord i noe som kunne minne om en tempelforgård, førte han meg inn i en stummende mørk korridor med et truende gitter omkring. Innerst inne i korridoren ble jeg stående og stirre ned i en toalettskål, helt til jeg ble trukket til side og inn gjennom en glassdør.Channel1
   På dette tidspunkt skjedde to ting. For det første ble stanken av pissoar endret til stinn ganja-røyk. For det andre forsvant alt blodet ut av kroppen min, og inn igjen i en ny rytme, – konfrontert med den alt overskyttende og overdøvende, drønnende pulsen av reggae fra det aller helligste – fra mikserommet.

            Mikserommet i Channel I var en søppeldynge av et lite kott, hvor vi vasset til ankelen i sigarettstumper og tomflasker.
            10–15 mennesker hdde latt seg stue inn i halvmørket. ”SPEAK EASY” sto det på et skilt på veggen, men den dundrende rytmen visket bort ethvert forsøk på muntlige ytelser.
            En del nøt sin spliff, laget av avispapir i mangel av det kostbare Rizla. De fleste sto eller satt og gynget i langsom takt etter den altoppslukende pulsen. Noen puttet stumpene av røyken inn i et defekt støpsel i veggen, hvor ledningsstubbene freste utmattet for hver ny tilføyelse.
            Midt oppe i det hele, mellom miksebordet og et ufattelig kaos av lydbåndutstyr, vaiet studioingeniøren, hinsides denne verdens nære ting.
            Min vert rullet en spliff. Og en til.

Og nå er jeg midt inne i musikken. Eller er det musikken som er inne i meg? Kommer den fra himmelen, fra lydbåndet, eller fra musikere jeg ikke kan se, i mørket bak det store vinduet?
            Det spiller ingen rolle. Det er hjerteslagene mine som offentliggjøres fra høyttalerne, og dette må være det mest pornografiske av alt, for intet er så intimt som dine egne hjerteslag. Og det er meget behagelig. Og omkring meg raver femten andre, besatt av det samme rytmiske vanvidd, for det er også deres hjerteslag. Og det er også Bunnys, studioingeniørens, der han sitter og administrerer dem bak et blinkende eventyr av et leketøy.
            Teknisk sett er dette en innspilling. Og teknisk sett befinner jeg meg som eneste hvite og utenforstående blant en gruppe musikk-kjendiser i et av verdens mest velrenommerte platestudioer, i arbeidstiden.
            Jeg ler høyt ved tanken på at jeg ikke engang aner hvem som spiller, jeg som har prøvd å pugge reggaenavn fra hitlistene i ukevis. I-Roy ler tilbake. Bunny hyler av latter, og vi hopper alle opp og ned.

I Roy session


            Det er ikke store plassen å bevege seg på, men I-Roy tar noen dansetrinn til siden. Så står han og stepper mot veggen, mens han mildt og mykt synger seg over musikken, i en dialog med instrumenter som ingen kan se – med lukkede øyne lener han seg tilbake og synger oss opp over hustakene og langt inn i himmelen, hvor visjonene hagler, og Bunny glemmer knappene og løfter armene over hodet og kaster seg inn i den ville dansen, og jeg gisper over stjernene som drysser ned over oss og det er stjerner av lyd og rytme, og svimmel lener jeg meg mot veggen, for dette musikalske rittet er villere enn ferden gjennom ghettoen, og sjåføren slipper rattet, stopper å synge, han snakker, – han snakker seg vekk fra selve rytmen, men der glir han inn igjen med et vræl som får det til å isne i ryggsøylen, og med vrælet gjenkjenner jeg kuldegysningene av fryd fra en platespiller på Sinsen, og nå er jeg i midten av det som platespilleren bare kunne gi antydninger om, og jeg trekker inn himmelluft med ganja og lar etterdønningene av vrælet legge seg som et mykt teppe rundt meg.
            I-Roy åpner øynene og blikket hans spør hvordan ferden føles, og han ler – og Bunny ser på meg og ler, og alle sammen stirrer på meg med røde øyne og ler.
            Vi nærmer oss det totale vanvidd.
            I det øyeblikk jeg tenker at dette er slutten på alt, hører jeg de siste trommeslagenes triumferende drønn. Et kollektivt stønn, og Bunny skrur lydbåndet tilbake.

NESTE KAPITTEL

 

Summary in English

THE GATE TO REGGAELAND PART 1
Describes how the author meets I-Roy by chance at the world-famous Randy’s Record Shop in downtown Kingston and joins him in a ride to the ghetto, stopping at Channel One Recording Studio.

NEXT

Startpage

What is this?

 

 

 

Johnny Clarke Rockers Time Now Johnny Clarke: ”Rockers Time Now”. From the LP ”Rockers Time Now”, Virgin Records 1976. Produced by Bunny Lee, probably at Channel One.

Within the reggae world Johnny Clarke is a typical "dance hall singer"
with his smooth, smooth voice upon classical, yet fresh rhythms. Clarke has
been active up to this day. He has also been a backing vocal at a countless
number of other artists' records and is also a prolific musician on
keyboards.

NEXT