Ghettoen forts.
”I dag skal vi på diskotek i ghettoen.”
I-Roy er selv gammel discjockey. De fleste av dem er det. De som nå lager musikk for hele verden og kalles soloartister, har sin opprinnelse som operatører på sound-systems eller ambulerende gatediskotek, som fredag og lørdag gjaller på hvert eneste gatehjørne og bygdelokale.
Ut fra diskotekene stiger discjockeyene opp som selvstendige underholdere og folkepoeter, i en utfoldelse som reggae ikke har til felles med noen annen musikkform.
De omreisende diskotekene er eneste underholdningstilbud i et land hvor regjeringen aldri har hatt budsjett til å spre statskultur. Derfor er discjockeyene blitt folkekulturens fremste fanebærere.
Det påstås – og det er visstnok den eneste teorien som er gangbar – at den voldsomme og ekstatiske bruken av bassrytmen i reggae, i bunn og grunn skyldes den knivskarpe konkurransen mellom disco-operatørene da de begynte virksomheten sin på 60-tallet. Da gjaldt det å tiltrekke seg folks oppmerksomhet. Etter hvert som enkelte hadde mer sukesss enn andre, fikk man også enkle og greie bevis på hva folk ville ha, uten markedsanalyser. Og med suksessen kom penger og innkjøp av bedre utstyr og dub, denne ville og ekstaserammende mishandling av originalinnspillinger, som egner seg så godt som bakgrunn for discjockeyenes verbale utskeielser.
Men folket har ikke bare bestemt hva slags musikk de vil lytte til. De er like kresne overfor discjockeyenes påfunn. Og tekstene blir til i vekselvirkningen mellom hva som hele tiden rører seg i miljøet, og hva folkepoeten gjør ut av det. Fra barnerim til bibelsitater, svarte samfunnskommentarer og halvpornografiske kjærlighetsviser. En god DJ har alle disse ingrediensene og flere til ...
Det eneste synlige tegn på samfunnets inngripen i ghettoen er de grelle hvite gatelysene som står tettere her enn andre steder, som i et slags forsøk på å gjøre noe med mørkets gjerninger. Derfor er det lett å finne fram.
Hadde det ikke vært for gatelysene kunne man likevel ha bestemt retningen etter lyden mange kvartaler unna. Når man er like i nærheten, kan man orientere seg etter den utrolige ansamlingen av parkerte bilvrak og mylderet av virrende, dansende mennesker.
Det er tettpakket med folk på det åpne tunet, fra 6- til 50-årsalderen. Alle vrikker langsomt på seg etter den dundrende pulsen som spres over et kjempeområde ved hjelp av 2, 4, 6 høyttalere på plassen og uet i gata.
I hjørnet rett innenfor gjerdet er det rigget opp et provisorisk kjøkken med suppe, curry goat og Red Stripe øl. I et annet hjørne rulles det digre spliffer.
Så viser det seg at sangen ikke kommer fra en plate, men fra en 17-åring som administrerer et lite transportabelt diskotek med den ene hånden og mikrofonen med den andre. Den eneste belysningen er de blinkende røde og grønne lampene og en døende lyspære som er hengt opp i palmetaket i hjørnet.
Over musikken synger discjockeyen gatelyrikk. Han kan snakke eller synge – annonsere curry goat fra kjøkkenet, baksnakke sin kollega & konkurrent i nabodiskoteket, parafrasere reggaeklassikere – han har ingen hemninger, ingen normer ut over rytmen og bevegelsen. Det er en musikalsk prat mellom ham selv og mengden og den narkotiske bassrytmen som hamrer bevegelsen inn i menneskene, – ut over gjerdet til nabohuset og inn til de fire gamle kvinnene som langsomt vrikker i takt mens de spiller domino ...
Og se menneskene danse! Danse? Se dem stå for seg selv, en og en, to og to, tre og tre, fire, fem, seks, åtte, hundre – og vaie på hoftene, knipse med fingrene, kaste med hodet, hinsides gårsdagens og morgendagens money worries, den halvhjertede, halvt oppgitte kampen for å overleve. Se dem folde seg ut i en musikk, og en lyrikk, og et sted, og en kveld, som er deres egen, midt i Babylon, deres egen rytme, deres egen gatepoesi!
De er dread, de er i bevegelse, som en glad, truende, framstormende makt fra slummen:
Seh Natty Dread a de ruler
Ah seh him dread a de ruler
If him dread in Jamaica, him a de ruler
If him dread in a Holland, him a de ruler
If him dread in a England, him a de ruler
If him dread in a Canada, him a de ruler
If him dread in a America, him a de ruler
If him dread in a Africa, him a de ruler
Anywhere him dread him a de ruler.
Pulsen hamrer.
Discjockeyen ser opp. Øyeblikkelig annonserer han i mikrofonen: ”Brødre og søstre! Jøss, her kommer I-Roy!”
En reggaeveteran med solid platesalg over store deler av verden kan selvsagt fjerne seg fra bakgatediskotekene, hvis han vil. Men han elsker dem. Og han er velkommen.
17-åringen vinker på ham og peker megetsigende på mikrofonen. Mesteren vegrer seg. Han er ikke kommet for å overta showet, men for å ånde inn lørdagskvelden. Men hans elev lokker og truer, roter i platebunken etter dub, og folk har allerede samlet seg rundt palmetaket og forlanger å høre talk-over fra ham som har spredt deres gleder og sorger over en hel verden. Det er ikke noe hardt krav, for de vet at han elsker mikrofonen.
Og han tar den. Med svart magi i stemmen prater han alle de tilstedeværende inn i en tett, bølgende ring rundt palmetaket i hjørnet. Mens pulsen hamrer prater han oss over havet og skyene og himmelen og langt inn i det lovede land.
Og tilbake igjen: Til den neste plata er stemmen forvandlet til pistolskudd av forakt for det Babylon som ikke kan sørge for innbyggerne sine, her i ghettoen, i Trenchtown, Jonestown, Denham Town ...
17-åringen er borte ved bordet og plutselig er all musikken vekk. Mesteren kjenner knepet og fortsetter: Han synger reggae, uten så mye som et lite rytmeinstrument, og like fordømt hamrer han rytmen, med sin blotte stemme, inn i de hundre svingende hofter – og der kommer musikken tilbake og det halter ikke med et tiendedels sekund, og forsamlingen vet hva det dreier seg om av presisjon, og de stopper opp og applauderer vilt, og mesteren tørker svetten og knytter neven mot sin unge elev og fortsetter. Og fortsetter. Og når han rekker mikrofonen tilbake til gutten har det gått halvannen time, men tiden har opphørt.
