Ghettoen forts.
Selv med det uhyrlige stilbruddet I-Roy representerer når han rusler omkring mellom fillete ghettobeboere overlesset med synlige tegn på rikdom, er jeg liksom aldri i tvil om at han er deres mann. Etter en overdose med Mr. Bell ber jeg ham forsiktig om å fortelle om ghettoen.
”Ghettoen? Jeg elsker ghettoen.
Det er der hvor du lærer alle sider av livet å kjenne. Det er der hvor du lærer det egentlige innholdet i ord som frihet og frigjøring. Ghettoen er der hvor de fattige – og de danner størsteparten av befolkningen i dette landet – lever.
Den er overalt. Du ser den skarpest i Kingston, i hovedstadens rampelys. Men den er like dominerende på landet, det er bare det at der kaller de det ’bygdeliv’.
Og det går i korthet ut på at fattige mennesker innretter seg etter seg selv og hverandre, og stiller seg utenfor systemet.
Livet i ghettoen er noe dere europeere knapt kan forestille dere. Det er ... Det er sånn at det å overleve er første betingelse. Og hvis maten bare er å finne på eksistensens skyggeside – ja, da finner du også veien til eksistensens skyggeside. Og derfor er det en del mennesker som gjør det de er nødt til å gjøre – for å overleve.
Et av de grelleste aspektene ved dette landet er at i valgkampen bruker partiene alle ghettobeboernes uoppfylte drømmer om et menneskeverdig liv, som valgflesk. Valgflesk. De lover og lokker med at de skal gjøre det utroligste for de fattige. Men om du setter deg ned og venter på at de skal gjøre alle disse tingene, ja da blir du sittende til du sulter ihjel. For naturligvis tenker ingen på den lille mann. Fordi han er så liten.
Han har ett par sko, og det er dem han går i. Kanskje har han et teppe å sove på, en kasserolle å koke i og et par gamle bukser og en skjorte ekstra. Ingen vet hvor han får brødet sitt fra. Ingen spør hvor han sover.
Det er sånn at noen ganger må du undres på hva slags frihet det er du kjemper for, mot disse kyniske parasittene som – om de får anledning til det – vil fortsette å holde folket i dette landet under slavepisken i evigheter.
For de bruker riktignok ikke lenger lenger. Men de har den samme makten.
Frihetselskende mennesker har knapt noen mulighet til å prøve å forandre på denne tilstanden, – fordi de andre, de som til enhver tid er ansvarlige for den, er folk så gjennomhullet at råttenskap og korrupsjon, grådighet og vandalisme, at –
at de til og med makter å bryte ned det innerste av sine ofres selvstendige moralbegreper ...
De setter opp falske normer for livet, som gjør at en masse mennesker faller utenfor normene – og er du først stemplet som utenforstående, ja da har du ingen rettigheter mer.
Hvem har gitt dem denne makt? Og hvem er de, som våger å bruke makt? Som fradømmer sine medmennesker retten til et menneskeverdig liv?
Vi trenger ingen ledere. Det vi trenger er den friske luften av frihet – for alle klasser og alle grupper og alle raser. Uansett hvor vi måtte komme fra i samfunnet. For hvert eneste menneske har en hensikt – et liv å leve, det er derfor vi lever.
Og når du har fylt din hensikt har du levd ditt liv.”
