GANJA forts.
På sett og vis kan man si at Jamaica er det ”steineste” land i den vestlige verden. Et betydelig forbruk av marijuana med høy THC-verdi – THC er det aktive stoffet i planten – i hele landets store klasse av arbeidere og arbeidsløse. Det må være det rene laboratorium for forskere som virkelig vil finne ut noe om virkningene av marijuana, på både kort og lang sikt, i store befolkningsgrupper.
Det er også blitt gjort. På begynnelsen a 1970-tallet ble det gjennomført en grundig undersøkelse av marijuanabrukens virkning i Jamaica. Bak undersøkelsen stod de amerikanske instituttene Center for Studies of Narcotic and Drug Abuse og The National Institute of Mental Health. Undersøkelsen (som er offentliggjort i boka ”Ganja in Jamaica”) var på mange måter unik. Det var det første medisinsk-antropologiske arbeid omkring marijuanabruk og virkninger av bruken. Feltarbeidet strakte seg over to år i sju lokalsamfunn, og en lang rekke institusjoner på ulike fagområder deltok.
Forskningsobjektene fylte også en rekke spesielle krav: De var kroniske langtidsrøykere og kontrollpersoner (folk som ikke røkte) fra et samfunn hvor regelen er ganjarøyking og avholdenhet er unntaket. På den måten fikk man ”gjennomsnittsmennesker” som forsøksobjekter i et omfang man aldri hadde fått i forutgående, mer overfladiske undersøkelser blant amerikansk ungdom.
Dessuten brukte folk i dette forskningsfeltet ingen harde stoffert. Noe annet rusmiddel enn ganja, bortsett fra alkohol, har aldri slått igjennom i Jamaica – til tross for at det skulle være lett å få tak i narkotika, for landet ligger midt i ruta for storsmuglingen fra Latin-Amerika til USA. Ikke engang fullt tillatte amfetaminer og barbiturater har oppnådd noen tillit hos befolkningen.
Resultatene av undersøkelsen var oppsiktsvekkende. De er offentliggjort i boka Ganja in Jamaica av Vera Rubin og Lambros Comitas. Formannen i The National Commission on Marijuana and Drug Abuse, Raymond Philip Shafer, skriver i forordet til boka:
”Denne undersøkelsen indikerer at det er lite samsvar mellom bruk av ganja og kriminalitet, bortsett fra det faktum at selve besittelsen og bruken av ganja er en teknisk kriminell handling.
Det var ingen ting som tydet på organiske hjerneskader eller kromosomskader blant forskningspersonene og ingen kliniske (psykiatriske, psykologiske eller medisinske) forskjeller av betydning mellom røykerne og kontrollpersonene.
Det eneste medisinske funn av interesse, og det var en tendens, var indikasjoner på funksjonell hypoksi (underskudd av oksygen i blodet) blant langtids, kroniske storrøykere. Ganja blandes vanligvis sammen med tobakk, og ganjabrukere røyker også i alminnelighet relativt mye sigaretter (mens mange av kontrollpersonene ikke røkte i det hele tatt). Det var umulig å skjelne mellom kliniske effekter av ganja- og tobakksrøyking på dette området. Det antas at røyking i seg selv er en årsaksfaktor.
Til tross for ulovligheten er ganjabruken svært utbredt. Det røykes over en lengre periode i livet, i større mengder og med et høyere THC-innhold enn i USA – uten skadelige sosiale eller psykologiske virkninger.”
De fant med andre ord ingen ting som kunne bekrefte de teoriene som helsemyndigheter verden over har arbeidet ut fra: At ganja er sløvende, kriminaliserende, farlig for kropp og sjel, og at det fører til misbruk av hardere stoffer.
Ikke engang avhengigheten var som den ”burde være”. Riktignok uttalte mange røykere til intervjuerne i prosjektet at de overhodet ikke kunne tenke seg et liv uten ganja, at det var verre å være uten weed enn å mangle mat, at ganja var helt nødvendig for velfæren. Men stilt overfor spørsmålet om hva man gjør når man er nødt til å avstå fra ganja for eksempel av økonomiske grunner, var svarene overveiende filosofiske:
”Har du ikke penger, får du ikek ganja – ingenting å gjøre med det.”
”Det hender jeg ikke får noe, og det bekymrer meg ikke.”
”Jeg er glad i ganja, men jeg blir ikke desperat når jeg er blakk og ikke har råd til å kjøpe noe. Jeg bare setter meg ned og er ikke til bryderi for noen.”
Da 30 røykere og 30 kontrollpersoner ble brakt til universitetshospitalet i Kingston for en ukes opphold med kliniske undersøkelser, fikk forskningsgruppa rikelig anledning til å studere abstinenssymptomer. Myndighetene tillot nemlig ikke at det ble brukt ganja på universitetsområdet – vitenskap eller ikke.
Det viste seg at det forekom en viss følelse av ubehag hos flere, men den var likt fordelt mellom røykere og kontrollpersoner, og skrev seg hovedsakelig fra hjemlengsel og de uvante sykehusomgivelsene.
Bare én av røykerne brøt forbudet. Han forklarte det slik: ”Hvis en ganjarøyker skal testes i en uke og han ikke røyker i løpet av denne uka, er det jo helt meningsløst. Skulle jeg slutte å røyke denne uka, ville det jo ikke være noe igjen å teste.”
Forskningsgruppa fant, etter omfattende medisinske og psykiatriske undersøkelser, ut at problemene med å slutte å røyke ganja syntes langt mindre enn tilsvarende problemer med tobakk.
Når det gjaldt negative virkninger av ganja, svarte testpersonene stort sett at den eneste dårlige virkningen ved stoffet var faren for å bli arrestert.
Konfrontert med påstanden om at psykiske skader, eventuelt sinnssykdom, kunne ha sammenheng med ganja:
”Det er umulig. Dersom noen blir ’gal’ etter å ha røkt ganja, har galskapen ligget der fra før.”
”Hvis du er gæern inni deg kommer det ut før eller siden. Hvis ikke, er det ikke noe som kan komme ut.”
