GANJA forts.
Det er knapt et barn i Jamaicas back-a-yards som ikke er helt fortrolig med både hvordan marijuanaplanten ser ut og hva den brukes til. For de fleste familier med en liten jordlapp er ganja en attåtnæring ved siden av andre nyttevekster som både kan selges og brukes av familien selv. Slik overlever småbønder, håndverkere, løsarbeidere og arbeidsløse. De fleste 
dyrker og selger bare litt – noen få har gjort det til hovednæring, men fremdeles i liten målestokk, og i all forsiktighet fordi myndighetene er imot det.
Distribusjonen foregår også i små mengder, og til sammen dekker noen tusen dyrkere og mellommenn hele landetes behov og skaffer seg og familien et minimum av utkomme. Først nylig er ganja blitt business for enkelte. I de øde områdene nord i øya, rundt St. Ann, har det utviklet seg et lite ganjaaristokrati. Virksomheten deres er en ganske annen enn bakgårdsnæringen. Det er de som tar seg av eksporten. Ved siden av Colombia har Jamaica den sterkeste marijuanaen i den vestlige verden, og Jamaican kali er blitt svært populært bl.a. i USA.
Den som driver med ulovlig eksport i et visst omfang, kommer vanskelig forbi organisert kriminalitet. Og det hevdes at det er dette ganjaaristokratiet som forsyner ghettoeni Kingston med skytevåpen.
Frykten for kriminalitet var hovedargumentet da den strenge ganjalovgivningen ble innført. Plantasjeeierne hevdet at tyverier og vold hadde sammenheng med arbeidernes overdrevne bruk av rusmidlet. Dessuten ble de sløve av det.
Riktignok hevdet de mest liberale politikerne, når det kom til lovdebatt, at det ikke fantes vitenskapelig belegg for et så strengt syn på ganja, og at man fikk unne arbeiderne noen små friheter. Men dette synet har aldri slått igjennom.
Røykerne er klar over at de anses som kriminelle i og med at de røyker. Men de synes ikke dermed at de fortjener
å bli tillagt alle de andre lastefulle egenskapene som lovgiverne, uten å ha undersøkt saken nærmere, har forsynt dem med. En del røykere ser forholdsvis godmodig på det: Myndighetene skjønner ganske enkelt ikke at ganjaen ikke gjør noen skade. Andre oppfatter lovverket mer konspiratorisk: De som styrer, motarbeider de fattige med alle midler og under dem ingen goder. De som støtter forbudet er big men i bransjen som profiterer på en slik lov, og leger som er imot ganja fordi det er folkemedisin. Ganjaloven gjør de sårbare masser enda mer utsatt ...
”A rum dem should stop,” er kommentaren fra den gjengse ganjabruker. Det er tillatt å drikke rom. Og det blir gjort i store mengder – i etablissementet. De fattige foretrekker ganja.
Ganja er billigere enn rom, men det er ikke bare derfor den foretrekkes. De fleste hevder ganske enkelt at alkohol er skadelig – ganja ikke.
Ganja virker oppkvikkende, fremmer fellesskapet, har medisinske egenskaper – alkohol er asosialt, sløvende og fysisk nedbrytende. Begge deler er tilgjengelige i nesten ubegrensede mengder. Men de fleste ser ikke noe godartet i alkoholrusen. Derfor lar de seg ”kriminalisere” – ikke akkurat med glede, men så uberørt som mulig.
