GANJA forts.
Ganja er et rusmiddel, og det er forbudt de fleste steder i verden.
Som rusmiddel ble det et problem for samfunnet da svære ungdomsgrupper av ”drop-outs” i USA og Europa tok det i bruk på 1960-tallet, både i ren form som tørrede blader, og i bearbeidet, konsentrert form som hasj.
Før ungdomsopprøret var planten lite påaktet unntatt i enkelte sydlige samfunn hvor den alltid har vært en dominerende del av den kulturelle utfoldelse. I Europa ble cannabis solgt i apotekene som sove- og hjertemedisin helt til ungdommen begynte å røyke det og det ble forbudt.
Forbudene ble ledsaget av heftige kampanjer fra helsemyndighetene i de fleste land. Det ble fortalt at stoffet var narkotisk, vanedannende og i siste instans kanskje dødelig. At det ødela personlighet, kromosomer, arbeidsevne og potens hos dem som brukte det.
Fremdeles er det mange land hvor politi- og helsemyndighetene iallfall ikke offisielt ser seg i stand til å skjelne mellom cannabis og heroin. På den annen side er cannabis i ferd med å bli avmystifisert i enkelte land hvor bruken nå har vært svært utbredt i 10–15 år. I USA er besittelse av små mengder marijuana avkriminalisert i en del stater.
I Jamaica er det ikke drop-outs av middelklasseungdommen som nyter cannabis. Planten er en inngrodd del av det sosiale mønster for ca. 70% av befolkningen. Den drikkes som te og medisinsk styrkedrikk, eller røykes i spliff eller chalice. Det er i de lavere sjikt røykingen er mest utbgredt. Den er en utpreget sosial foreteelse, som anses å styrke gruppefellesskapet. Å drikke te eller ganja tonic derimot er en mer privat ting, det foregår gjerne hjemme. Ganja-te og forskjellige eliksirer er derfor mest utbredt blant hjemmeværende kvinner og blant barn. Opp i litt høyere samfunnslag drikkes også ganja-te, på grunn av medisinvirkningen eller fordi det er en mer diskret mte å nyte midlet på. Ganja er nemlig strengt forbudt.
På midten av 1800-tallet ble det importert en del indisk arbeidskraft til øya. De brakte med seg cannabis indica.
Etter en generasjon var bruken så utbredt blant arbeiderne at plantasjeeierne ble bekymret.
I 1913 undertegnet Jamaica den internasjonale Opiumskonvensjonen, men føyde til et forbud mot import og dyrking av ganja. I 1924 kom The Dangerous Drugs Law med forbud også mot besittelse, bruk og salg. Etter det har loven blitt forandret sju ganger, og hver gang er den blitt strengere. Straffen er i dag ganske barsk, selv om den kan variere.
Men hvilket lovverk kan stanse en lystig massebevegelse? Og hvem kan sperre inne en hel befolkning?
