Gode råd er dyre
Fra naturens side flyter Jamaica over av melk og honning. Jorda er ekstremt fruktbar. Klimaet er stabilt, tropisk, uten voldsomme regn- eller tørkeperioder. Riktignok kom det noen fullstendig overrumplende syndfloder våren 1979, som skylte bort avlinger for mange millioner og tok livet av et halvt hundre mennesker. Slikt hadde aldri hendt før, og den eneste rimelige forklaringen folk fant var at alle atomprøvesprengningene i Stillehavet forårsaket forstyrrelser i værforholdene. Ikke noe å gjøre med det.
Nå har ressursene vært utnyttet råere enn sunt er, for det er ikke lett å bryte opp gamle kolonistrukturer. Fremdeles drives det intensivt i sukker og bananer, for å fylle industrilandenes matlagre og storkonsernenes bankkontoer.
Jorda, sola og klimaet er omtrent det eneste landet har. I prinsippet skulle det være mer enn nok. Men det er andre prinsipper som rår, og uten olje, uten teknologi og uten bredde i råvareproduksjonen stiller landet dårlig. Dermed også de som bor der. Selv om de kanskje ville ha ordnet seg på annet vis, om de var blitt overlatt til seg selv.
Det er de ikke blitt. Som om det ikke var nok med sukker og bananer, kom bauxittproduksjonen i femtiårene.
Verdens fire største aluminiumsselskaper heter Alcan, Alcoa, Reynolds og Kaiser. De samme fire selskapene dominerer helt bauxittproduksjonen i Jamaica. Produksjonen er den tredje største i verden, etter Australia og Guinea.
Raskt beskrevet består denne næringen i å grave i stykker fjellet og sende det av gårde til land med billig elektrisitet og velvillig politikk (f.eks. Norge) til smelting. Dermed har man aluminium, et metall som både hermetikkspisere, flypassasjerer og forsvarssjefer er helt avhengige av. Næringen er ”kapitalintensiv”, det vil si at den krever voldsomme pengeinnsprøytninger før noen kan tjene noe. Dernest er den avhengig av ”know-how”, det vil si folk som har svært mye peiling, enten det dreier seg om maskiner, utvinningsprosesser eller marked. Altså en av de industrigrener i verden hvor det er lettest for dem som først har etablert seg, å beholde makt.
I 1975 dannet Jamaicas regjering, sammen med seks andre regjeringer som led under denne makt, et slags forsøk på bauxittindustriens OPEC: International Bauxite Association. Hensikten var grei: Prisøkning på bauxitt. Mer penger til produksjonslandene. Helst også videreforedling på produksjonsstedet. I dag er de store smelteverkene i andre land, bl.a. Norge, med på å gi de multinasjonale selskapene fritt spillerom overfor produksjonslandene. Med IBA i ryggen har Manleys regjering klart å flytte fram posisjonene litt i sjakkspillet med bauxittgigantene. Staten har fått kontroll over litt av industrien. Prisstigningen er det gått dårligere med.
I sjakk gjelder det å være smartere enn motparten. Og selskapene har hittil ikke sett på IBAs utfall som noe stort verre enn litt plagsomme myggestikk. Selv med 11 land i sammenslutningen er det altfor mange land som står utenfor. Derfor lider selskapene foreløpig ingen nød. De har bl.a. kastet seg over noen herlige naturområder i Brasil, som ikke er med i IBA, – stuet noen tusen brasilianere inn i sterkt bevoktede arbeidsbrakker, gitt dem litt lommepenger, og satt i gang med enda større fortjeneste enn før ... (Årdal og Sunndal Verk har nå solgt sine aksjer i dette lukrative prosjektet, etter press.)
Bauxittinntektene har sviktet for Jamaicas regjering, ikke økt.
Turistindustrien er det fjerde beinet landets nasjonaløkonomi vakler på, etter bauxitt og sukker og bananer. Turiststrømmen har est og skrumpet inn i takt med voldsnivået i ghettoen og de sviktende konjunkturene. Særlig amerikanerne har sett seg om etter andre steder å reise på ferie, etter at Manley begynte sin utskjelling av USA.
Derfor har utskjellingen avtatt i styrke. Våren 1979 lanserte turistmyndighetene dette slagordet, i en annonseserie som gikk Amerika rundt:
”Americans are not welcome in Jamaica. They are wanted.”
Det største problemet Michael Manley sliter med i nasjonalregnskapet sitt er mangelen på utenlandsvaluta. For hans ulykkelige undersåtter betyr det at ingen får lov til å veksle inn sine usikre jamaicanske inflasjonsdollar til hard valuta. Dessuten får ingen reise utenlands med mer enn ett hundre dollar. Og enhver søknad om importlisens blir trenert i det lengste. Naturligvis foregår det en ivrig svartebørshandel med amerikanske dollar – blant dem som har noe å handle med. Virksomheten antas å være utbredt langt opp i regjeringskretser.
Den eneste næringsgren som gir god avkastning i utenlandsvaluta – hvor pengene stort sett går til dem som arbeider i produksjonen – og som landets innbyggere selv har stor glede av – er en strengt ulovlig næring. Det er en storstilt dyrking av verdens mest potente marijuana.
Det er et pinlig faktum for regjeringen Manley at legaliseringen av ganja-dyrkingen ville redde nasjonaløkonomien fra sin svimlende avgrunn av underskudd. På lengre sikt ville det til og med kunne gjøre den lille øynasjonen aldeles uavhengig av både internasjonalt pengefond og bauxitthøkere. Det er også et faktum at til tross for ulovligheten nyter det store flertallet rolig sin ganja, som medisin, rusmiddel eller energigiver.
Forslag om nasjonalisering også av denne virksomheten har vært reist, men hittil ikke fra kretser som anses å være ansvarlige. Det ville utvilsomt by på visse praktiske problemer, særlig utenrikspolitisk, om en regjering skulle basere sine budsjetter på marijuanadyrking.
Ikke alle marijuanadyrkere ville forresten se med blide øyne på en eventuell innblanding fra regjeringen. Det følgende er en artikkel som sto i ettermiddagsavisa Star – det lokale VG – den 24. mai 1979:
”GANJA ER DEN MEST LØNNSOMME FORM FOR JORDBRUK
STARs vestlandskontor.
–Ganja er den mest lukrative form for jordbruk i Jamaica i dag, sa presidenten i The National Patriotic Movement, Mr. Michael Williams, i et møte med sukkerdyrkere i Westmoreland nylig.
Han sa at ethvert jordbruksprodukt som lå langt utenfor myndighetenes oppsyn var dømt til suksess. Ganja, sa han, var en fri virksohet, og de som organiserte ganjaproduksjonen var velutdannede mennesker med de beste forutsetninger og de mest profesjonelle jordbruksmetoder.
Han sa videre at myndighetene nok gjerne ville hatt en finger med i spillet i ganjaproduksjonen, men enhver jordbruksvirksomhet som myndighetene begynner å tukle med, blir alltid fiasko. Regjeringen prøver i dag å ta knekken på ganjavirksomheten, men jo mer de prøver forgjeves, jo mer vokser ”gresset” og jo mer fruktbart blir det.
Mr. Williams trodde at myndighetene bare kastet bort tid på sine landsomfattende jordbruksprosjekter. Det viser seg at ingen avling som myndighetene gjør seg til talsmann for, blir lønnsom. Mr. Williams’ erfaring var at mange av dem som satte i gang jordbruksvirksohet med regjeringens støtte, ble skuffet og sluttet etter kort tid. De som fortsatte, begynte i stedet å dyrke ganja. Ifølge mange eksperters mening er mesteparten av jordsmonnet i landet mest velegnet for ganja, som både har et villig marked, bringer inn god fortjeneste, og krever mindre anstrengelser av bonden.
Mr. Williams sa til slutt at myndighetene kunne lære mye om jordbruk fra dem som organiserte produksjonen av ”gress”.
Mr. Williams kom fra St. Catherine for å være til stede ved sukkerdyrkernes møte i Petersfield sist lørdag.”
