Et forsøk på å komme i snakk med Michael Manley
Jamaicas statsminister er en mann i midten av femtiårene, med en atletisk skikkelse, en avslappet veltalenhet og dette magisk tillitvekkende som går under navnet ”karisma” og som mange politikere misunner dem som besitter det.
Han ser på seg selv som den fødte leder for sitt land, og i alle fall er han oppdratt til det. I 1938 grunnla fetterne Alexnder Bustamante og 
Norman Manley hver sin fagforening og hvert sitt parti. Manley proklamerte sitt parti sosialistisk og sendte sønnen til London for å studere økonomi. Hjemme igjen fikk Michael være med på å bygge opp fagforeningen og forberede seg på en lysende fremtid.
I valgkampen formuerte han rettferdighetskrav på et språk folk forstod – inspirert av rastafarianernes terminologi og slummens svarte selvbevissthet.
Utstrålingen og veltalenheten gjorde ham uhyre populær. Etter åtte år er fortsatt veltalenheten hans styrke. Men den vekker ikke den samme tillit lenger. De fleste har hørt alt før.
Man kan få et bilde av Michael Manley ved å se for seg litt av Reiulf Steen, litt av Erling Nordvik og litt av Toralv Maurstad. Mest Maurstad.
En dag rusmidlene tok aldeles overhånd bestemte jeg meg for å oppsøke denne interessante personligheten.
I et forsøk på å finne en korrekt byråkratisk innfallsvinkel spaserte jeg først til utenriksdepartementet. Det ligger i en høyblokk som er klemt inne mellom Sheraton- og Pegasus-hotellet.Mine eneste hjelpemidler var min norske aksent og et nydelig anbefalingsbrev jeg hadde fått fra det norske utenriksdepartementet.
I skranken satt det en dame som studerte brevet meget nøye og sa at jeg måtte gå til statsministerens kontor og avtale intervjuet der.
Så rotet jeg litt med veien, men det gjorde ikke noe, for på den måten opplevde jeg mitt livs eneste museumsbesøk i Jamaica. Oppholdet varte i et kvarters tid, og det jeg fikk ut av det var å drikke en cola i uterestauranten og studere tyske turister. Tyske turister? Her også?? Det kunne ikke være noen tvil. Hvis de da ikke kom fra Brasil ... Syk reiste jeg meg opp og forlot museet.
Statsministerens kontor var ikke så langt unna. Men jeg kom ikke så langt. Jeg kom bare til en høy piggtrådport, hvor det stod seks tungt bevæpnede politifolk og stirret mørkt på meg.
Jeg viftet selvsikkert med papiret hvor Norges utenriksdepartement bad om at enhver måtte yte meg assistanse og alle fordeler. En av dem kikket på det og gikk inn i vakthuset for å ringe. Et par andre tok et skritt nærmere og festet blikket stivt på mitt venstre bryst.
Forbauset så jeg ned og oppdaget det skjebnesvangre. Jeg hadde glemt å ta av meg mitt lille solidaritetsmerke med bilde av Haile Selassie.
”Vet du hvem det er?” glefset en av politimennene. Jeg prøvde med et sexy lite smil. I nødens stund var jeg villig til å svikte mine rastavenner. Jeg bedyret at jeg hadde kjøpt merket som souvenir. Men hvis det var sånn å forstå at det var noe kontroversielt over det, tok jeg det så gjerne av.
Dette ble de noe blidgjort av, men en av dem spurte mistenksomt om Haile Selassie var en stor og anerkjent mann i mitt hjemland.
For å snakke om noe annet spurte jeg om jeg kunne få ta et bilde av dem. Det syntes de var hyggelig, og de satte geværene fra seg i vakthuset og stilte seg opp.
Men i tide kom jeg på at fotoapparatet – som lå i skulderveska – nylig var blitt dekorert med rastasymboler i King Tubbys platestudio. Vettskremt klarte jeg å lirke dekslet ut av kameraet nede i veska. Det tok sin tid, og jeg unngikk så vidt politiassistanse.
Han som hadde gått for å behandle min søknad var blitt ferdig med telefoneringen. Han fortalte at ingen kunne gjøre noe her, men at jeg kunne gå ned til regjeringens presse- og informasjonskontor, Agency of Public Information, og kanskje få en avtale der.
Å bli henvist sånn fra kontor til kontor ga meg en trygg og hjemlig følelse. Lettet over ikke å ha følt politikorpset nærmere på kroppen og etter å ha takket nei til et stevnemøte med en av dem, ruslet jeg videre.
I API ble jeg møtt av nye hindringer. En hyggelig dame, Miss Miller, forklarte at det nok kunne la seg ordne med en samtale, men først måtte jeg skrive ned alle spørsmålene.
Skrive – engelsk?
Stilt på kanten av et slikt stup følte jeg at jeg ble fylt med overnaturlige krefter, og full av dødsforakt forlangte jeg å få låne et kontor. Sannelig skulle Manley få sine spørsmål! Ha-ha! Jeg skulle vise dem at jeg kunne skrive engelsk! Ghettoen, de tomme butikkhyllene og de flotte regjeringsbygningene rullet forbi som en non-stop skrekkfilm mens jeg maltrakterte skrivemaskinen til Miss Miller. Etter en time så kontoret ut som en søppelfylling, med røyken av glødende sigarettstumper osende opp fra avfallshaugene. Drivende av svette og med et fanatisk, gjennomborende blikk overrakte jeg Miss Miller en lang liste av sentrale og innsiktsfulle innenrikspolitiske problemstillinger. Det haltende språket understreket i grunnen bare betydingsfullheten.
På et bilverksted rett utenfor API så jeg I-Roys lett gjenkjennelige fiolette og hvite bil. Eieren satt inni og prøvde gasspedalen og svor over mangelen på deler. Jeg fortalte om mitt strålende prosjekt. Han kikket ettertenksomt på de røde øynene mine, så kastet han bilnøklene over til en av mekanikerne og dro meg med bort for å dempe meg ned med en brus.
”Hvis du treffer svinet, spør ham om hva han har tenkt å gjøre for de fattige i dette landet, her og nå,” sa han. Jeg svarte at jeg allerede hadde formulert noen lignende spørsmål og at API hadde fått dem til videreforsendelse.
Han hevet øyenbrynene. ”Det er godt, så får statssekretærene noe å beskjeftige seg med. Hm – jeg tror du bør forberede deg på at alle dine anstrengelser er forgjeves, men at det i grunnen ikke gjør noe ... Hvis du har lyst, kan du i stedet være med på en lang og interessant jakt etter bildeler. De har gjort tilværelsen ganske komplisert for oss, men vi trøster oss gjerne med at det også blir mer spennende på den måten.”
Intervjuet ble senere avslått av statsministerens kontor.
