Ghettoen forts.
Som et hyggelig god morgen henger skiltet ved frokostbordet under lysthustaket i Mr. Bells pensjonat.
Mr. Bell har sett mange triste eksempler på at gjestene hans er kommet rystet tilbake etter å ha forvillet seg ned til Downtown og skimtet konturene av noe uhyggelig. Han har gjort seg til ekspert på å lege sårene ved hjelp av motinformasjon.
Meg har han spesiell omsorg for, da jeg ikke har fått skrivemaskinen til å virke her og da jeg ellers ser blek og hjelpeløs ut. Forleden dag kastet han ut en dreadlock som var kommet for å selge ganja til meg. Jeg hadde truffet ham på gata, og han var svært oppsatt på å la seg intervjue i utenlandsk presse. Jeg lurte på hvorfor han ikke kom, men om ettermiddagen kom mr. Bell og advarte meg mot å innlede samtaler med fremmede.
”Jeg måtte nettopp bruke makt på å få ut en meget usympatisk fyr som sa at han ville snakke med den svenske dama her,” sa han. ”Du vet, jeg føler meg som en far for deg. Dessuten synes jeg ikke det tar seg ut at flere menn kommer for å besøke deg.”
Mr. Bell misliker dreadlocks. Dessuten har han sin egen huspusher som kommer daglig og forsyner turistene diskret med all den ganja de måtte drømme om.
Han inviterer meg ofte på en Red Stripe øl på den svale balkongen foran huset, når skumringen smyger seg rundt trestammene og kveldens første tunge takter fra naboens stereoanlegg dundrer opp av jorda. Det er den heteste tiden på døgnet og den tiden da det er mest smertefullt å sitte inne på rommet og stirre på et defekt air-condition-anlegg.
Mr. Bell er glad i selskap. Og han ser det som en av sine oppgaver å gi meg den nødvendige bakgrunnsinformasjon om ghettoen:
”Det er forferdelig.
Gå ned til Victoria Park og vestover, og du ser tusenvis av dem.
Man spør seg selv: Hva lever de av? Og svaret er at de stjeler – eller de lager noe billig juggel som de kaller kunsthåndverk og så lever de av å selge det. Men spør du om de vil gjøre en hederlig jobb, så ler de deg rett opp i ansiktet.
Sannheten er at disse menneskene som pryder seg med tittelen ’arbeidsledig’ ikke gidder å ta de jobbene som blir tilbudt dem. Jobbene er vel ikke bra nok. De vil visst heller sulte ihjel. Og så klager de over dårlige kår, så det kan røre en stein.
Men meg lurer de ikke. Jeg har bodd i USA. Der er det også en helvetes masse svartinger. Men de jobber som andre folk – ganske enkelt fordi de er nødt til å arbeide for å overleve.
Jamaicas problem er at det er for lett å leve her. Det er så store naturrikdommer at folk faktisk kan overleve uten å gjøre noe for det!
Vi har tropeklima året rundt. Det trengs ingen oppvarming. Hvis du ikke har noen krav til livets kvaliteter kan du finne deg noen pappesker og spikre deg et skur. Det er det disse folka gjør: De spikrer et skur og setter seg ned, og der blir de sittende. De føder en masse unger, og røyker en masse ganja. Resten sørger naturen for. Mangofruktene detter ned fra trærne ...”
”Men det er jo faktisk stor registrert arbeidsledighet ...”
”Ja, men du har ikke skjønt hvorfor. Jeg skal fortelle deg hvorfor: Disse menneskene kommer fra hele landet – de kommer og trenger seg sammen her i hovedstaden, uten at noen har bedt dem om det. Uten noe sted å bo, og uten utsikter til arbeid. Og slik blir ghettoen til.
I de verste strøkene er det mindre enn halvparten av ungene som får skikkelig skolegang! Dette var det en regjeringskomité som fant ut i fjor, da de skulle undersøke helsetilstanden blant skolebarn. Vet du hvordan det gikk med undersøkelsen? Det gikk til helvete, for ungene de skulle undersøke var ikke å finne. De var ganske enkelt ikke på skolen!!
Sannheten er at disse folka er imot skolesystemet! Og av den grunn holder de ungene hjemme!! Noen av foreldrene unnskylder seg med at de ikke har råd til å betale klær til ungene. Men vi har da faen døtte meg skoleuniformer til dem alle sammen, som de har plikt til å gå i. Men tror du de vil bruke dem?
Du spør hva som blir gjort for de fattige her i landet. Svaret er at de fattige har seg selv å takke for sin fattigdom. De stjeler, de myrder og de bedrar. Man kan ikke gå trygt i gatene. Ikke at jeg frivillig beveger meg ned dit. Ikke for enhver pris. Jeg har aldri vært der. Det er livsfarlig.
Du sier du er forskrekket over at politifolkene har så mye våpen. Men hvordan skulle de ellers sette seg i respekt, overfor disse hordene av dagdrivere og narkotiserte knivstikkere?
Nå har du hørt hva opplyste mennesker mener om ghettoen. Du får sikkert høre andre versjoner, men vær kritisk. De lyver.”
