Vekk fra Babylon
De som fremdeles lever, har fått levestandarden sin halvert det siste året. De lengter vekk. Noen lengter til Canada, USA eller Europa, hvor de har slektninger. Et par millioner jamaicanere lever i eksil i disse landene.
Rastafarianerne og en stadig voksende gruppe omkring dem lengter til Afrika.
Det har stadig vært gjort forsøk på å smelte de forskjellige gruppene i landet sammen til ett nasjoalt fellesskap. Kulturmyndighetene har prøvd å feste ideene om et ”multi-rase-samfunn”, med mottoet ”Out of many, one people”, ute i folket. Jamaicaneren symboliseres ved en lykkelig, ikke rik men harmonisk, trebarnsfamilie av brun hudfarge.
Men i multiraselandet er 91% svarte som ibenholt.
Ser man på landets beboere etter pyramideprinsippet, består praktisk talt hele bunnsjiktet av bare svarte. Så blir prosenten mindre oppover, og i den tallmessig mest beskjedne gruppen – den på toppen – er hudfargen jevnt over ganske blek.
For rastafarianerne er Babylon ikke bare stedet hvor grådige eller forfengelige politikere kan utfolde seg fritt, hvor undertrykkelsen og utsugingen rammer de fattige hardere for hvert år og hvor gruppemotsetninger gjør seg gjeldende på alle nivåer. Babylon er også selve den tvangsmessige landflyktighet. Slaveriet er bare opphevet på papiret.
I en slik situasjon vil regjeringen samle hele folket til økte anstrengelser for å bedre på noe så abstrakt som et nasjonalbudsjett. Det er helt nødvendig for dem. Det internasjonale pengefondets kniv hviler på strupen.
