Reggaeboka

FORRIGE KAPITTEL (BACK)

Sosialdemokratiet Babylon

Hva sier så de politisk ansvarlige til all denne klagesangen fra folkedypet?
            Ikke stort. Siden People’s National Party foran valget i 1976 fikk laget selvlysende klistremerker av Michael Manley med teksten ”Michael, a roots leader”, har de knapt henvendt seg til folkedypet, langt mindre lånt øre til det.
            For å gjøre det må de forresten sette seg ned på gatehjørnene eller gå på lørdagsdiskotekene. Da er det en annen opposisjon som er lettere å lokalisere og hanskes med, og viktigere for klimaet i parlamentets korridorer. Det er det murrende opposisjonspartiet JLP (Jamaica’s Labour Party) og deres avis, The Daily Gleaner. I Gleaner mistenkes Michael Manleys regjering for å ville snikinnføre sovjetiske tilstander. Det er nok her å henvise til Aftenpostens ledere foran et stortingsvalg, og så kan enhver danne seg et bilde av den partipolitiske debatt i Jamaica.
            Det er neppe sovjetiske tilstander som er den største trusselen selv for JLP. Langt verre er det at sosialdemokratiet er i ferd med å gjøre seg selv uoppløselig.
            Det var tider da hele landet i praksis ble styrt av en liten klikk med finansfamilier – ”the 21 families”. Michael Manley – som forøvrig er sønn av sitt partis grunnlegger, Norman Manley – har ved hjelp av nasjonaliseringer delvis greid å få bukt med dette. I stedet har en hel generasjon byråkrater marsjert inn i statskontorene med en effektivitet som folk i Jamaica knapt tiltror sine egne landsmenn. Selv et regjeringsskifte – som er ventet – vil i høyden bety en litt mer moderat utgave av sosialdemokratiet. De 21 familier er overvunnet av de hundre statsinstitusjoner.

Da Michael Manley overtok i 1972, var det en slumrende idyll av fri næringspolitikk som hvilte over landet. Fri næringspolitikk i et tidligere koloniland betyr effektiv utsuging av landets råstoffer, en slapp, men balanserende nasjonaløkonomi, og et hardt liv for de fleste. Det var mye å ta fatt på for en idealistisk radikaler. Og det var nettopp det Michael Manley gjerne ville framstå som.
            De to partiene i Jamaica er omtrent jevnstore. Det som gjorde at nåla vippet over i Manleys favør var trolig i første rekke måten han appellerte til de ellers uinteresserte rastafarianerne på:
            Han hadde, under Haile Selassies statsbesøk i 1966, mottatt en hvit vandrestav av keiseren. Denne staven tok han fram og brukte når han dro på valgkampanje. Det falt meget heldig ut. Rastafarianerne måtte jo nærmest se på ham som Selassies personlige utsending. Manley fikk navnet Josva, som bar med seg staven han hadde fått i arv fra Moses, for å frigjøre sitt folk (4. Mos. 17, 10 ff.). Og mange rastafarianere gikk til valgurnene for første gang.
            Michael Manley var en meget ærgjerrig politiker. Han fylte øyeblikkelig opp departementene med unge radikalere fra utenlandske universiteter. Han begynte å realisere drømmeprosjektet: å få større statlig kontroll over bauxittindustrien. Han tok kontakt med Castros Cuba og andre land i den tredje verden. Han innførte afrikanske klesplagg i parlamentet. Han ble en av initiativtakerne til ”77-landsgruppen” av u-land som krevde ny økonomisk verdensordning. Han kjeftet høylydt på USA.
            Samtidig steg oljeprisene dramatisk. Samtidig sviktet inntektene fra sukkerproduksjonen. Samtidig innfridde ikke bauxittnasjonaliseringen de første forventningene. Det gapende underskuddet i nasjonalregnskapet var ikke så lett å forhindre.
            Eventyrpolitikk, sa motstanderne, og begynte å pakke koffertene for en fredeligere tilværelse i Miami.
            Visjonær politikk som ikke må kveles i fødselen, sa tilhengerne.

Manley har forbilder i europeiske sosialdemokratier, som Tyskland, Sverige og Norge.
            Heldigvis for ham er tropeklimaet i Jamaica meget attraktivt for disse sosialdemokratienes ledere m/ sekretærer. Det er blitt mange statsbesøk med oppbyggelige samtaler og gode råd.
            Hva som er blitt sagt under alle konferansene skal jeg ikke spekulere i. Men Manleys vinterbleke kolleger har sikkert hatt et og annet å lære den upolerte, men karismatiske ledertypen.

NEXT

 

Summary in English

BABYLON's POLITICAL RULERS
PART 1

The rulers are – 1978-79 – the social democratic party. There is one other party, the centre-rightwing JLP. The two political parties are about the same size and they toggle the power between them. The real ruler is America.

NEXT

Startpage

What is this?

 

 

Lee Perry: Fat man. From the LP ”Colombia Colly”, Island Records, 1976.

 (Colly means Kali, and Kali means high-grade Weed.) Lee Perry offers social analysis more clear and distinct than any academic paper and more amusing too.

NEXT