En plateinnspilling
En het formiddag tok vi opp jakten på The Revolutionaries.
Bandet består av seks personer, og det gjør det seks ganger vanskeligere å få fatt på dem. Revolutionaries er verdens beste reggaeband og det mest ettertraktede i Jamaica.
Vi var heldige, for vi snublet over dem utenfor Harry J’s studio etter bare 4–5 timers kjøring på måfå. De skulle akkurat til å gå.
”Jeg har fått studiotid for dere hos Bunny i morgen” sa I-Roy, ”så det er fint om dere stiller opp. Tolv låter.”
De revolusjonære røkte rolig ut spliffene sine og syntes det var ok.
Jeg forstod det sånn at de hadde truffet hverandre tidligere i anledning denne LPen. I-Roy hadde da nynnet gjennom noen ideer til melodier og antydet hvilket tempo og hvilke harmonier han hadde lyst på. Gutta hadde jammet litt, likt ideene, og fortsatt med andre gjøremål.
Det hele krevde seks timer, en kasse øl, en kilo kali herb, ni tusen kroner, en avslappet studioingeniør, seks musikere og en arrangør med tillit til utøverne.
En kort diskusjon foran hver låt, ti minutters jam-session, og gutta ropte inn til Bunny: ”Give us red light now man.”
De er proffe. Det beste er om en overlater mest mulig av utformingen til dem selv. Utidig mas er en fornærmelse, forklarte I-Roy. Bare én gang stoppet han bandet:
”Is punk dis? Me want reggae. Gwan play man. You know weh me want.”
Langsommere tempo var det han ville ha. Bassgitaristen tente en spliff, stakk den inn mellom to av strengene på gitaren og ventet på nytt startsignal fra trommene.
Neste formiddag stod vi under regnskuret foran en platebutikk ved Cross Roads og stirret på kinopublikummet som strømmet ut av State Theatre tvers over gata.
Innspillingen trengte blåseinstrumenter. Og ifølge noen venner var de tre horn bredren som I-Roy søkte, gått på femmer’n for å se Kung Fu.
Denne gangen visste jeg med sikkerhet at musikerne overhodet ikke var orientert om at de skulle bidra til en plate dagen etter.
Vi fant dem sist i folkestrømmen, med instrumentene over armen. I-Roy trakk dem med inn på bakværelset i platebutikken. Etter et kvarter kom de ut igjen. Alt i orden.
Skal de spille inn på direkten? Det skal de. Vi er langt borte fra notestativenes verden.
Bunny pusler med noen lydbånd foran miksebordet. De tre blåsebrødrende pakker ut instrumentene og trimmer dem. I-Roy sender en guttunge ut etter brus.
Reasoning. Musikken ruller over høyttaleranlegget. I-Roy er inne hos musikerne. De lytter, nynner gjennom melodien, ser på hverandre, danser. Saksofonisten tar opp instrumentet og leker litt med det. Trompeten faller inn. Tredjemann trekker i trombonen. Oho. Det virvler med sinnssvake farger foran øynene mine.
Jeg ser på Bunny. Han gliser bredt og rekker meg en spliff. Musikken der ute stopper. Blåsebrødrene hopper opp og ned og klapper i hendene. Så ber de Bunny om rødt lys.
Når the bredren legger ned instrumentene, har de tatt åtte melodiske nyskapninger på strak arm – og hatt det helvetes gøy. Dansende hører de gjennom båndet: ”What a wicked sound!” I en inspirert lek har de fått fram noe som timelange terpinger bare ville ha drept.
Det er langt på natt, og den beste tiden for kreative utskeielser. Bunny er enig, selv om han skal tidlig opp i morgen for å ta seg av andre. Han trenger ikke særlige overtalelser for å gå i gang med version.
Blåsebrødrene blir igjen for å høre hva slags radbrekninger Bunny og I-Roy får ut av de pene harmoniene deres.
Bunny trenger ikke stille I-Roy mange spørsmål. Han kjenner formålet: Best mulig bakgrunn for dj-artistens hese strupelyder. Han stiller inn knappene og setter på lydbåndet.
En slepende, vispende lyd. Bunny har satt seg med hodet i hendene og ser ut som om han sover. Etter fire takter lurer jeg på om jeg skal vekke ham. Men plutselig trekker han dovent i et par håndtak, og ekkoet gjaller. Så trykker han lett på en knapp, og det kommer noen skjærende falske pipelyder ... Blåsebrødrende jubler. I-Roy vræler og faller inn i musikken med noen av sine mest inspirerte, ufine rim. Stemmen er hesere enn noensinne. Ubemerket sniker han seg inn i innspillingsrommet og begynner å montere en mikrofon.
Da oppdager Bunny hva han holder på med. Han slipper knappene og brøler inn til ham: ”Ikke faen! Du får ikke synge inn ti spor i kveld. Etter dette vil jeg sove, og jeg er ubestikkelig!”
