Reggae forts.
Musikk er en dimensjon i livet, for de fleste en forutsetning. Den er til stede, overalt. Men ikke alltid levende. Var først radioen og platespilleren kommet til verden, ble de en ny kilde til enda oftere å nyte musikken, og enda kresnere å velge den ut. For dem som hadde råd. Plater var vanskelige å få tak i, og uoverkommelige for de fleste i pris når de først dukket opp.
Ut fra denne hårde virkelighet oppstod en ny yrkesgruppe, og en ny bransje: Sound systems og The sound systems man.
Mennene bak sound-systemene var gjerne platesjappeinnehavere, som skaffet seg en lastebil og de største høyttalerne de kunne finne, og kjørte omkring og plasserte bilen i en velegnet bakgård i nærheten av folketrafikken en lørdagskveld.
I begynnelsen av 60-årene var sound-systemene allerede blitt en like bunnsolid del av gatelivet som politipatruljene og slåsskampene, og konkurransen var knivskarp. Massene gikk etter lyden, og lå to sound-systemer for nær hverandre en lørdagskveld, kunne rivaliseringen utløses i knuste tenner, brukne bein og innbringelser på nærmeste politistasjon.
Men plutselig stoppet den jevne tilstrømmingen av R&B-musikk fra USA. Musikken bare forsvant, uten at noen kunne si hvorfor. Det nye som kom, falt ikke i smak. Man måtte begynne å grave i egne brønner, og det i et samfunn så infisert av andre kulturer at det knapt var brønner igjen å grave i.
Men man kjører med det man har, og Jamaicas gatefolk visste utmerket godt hva de ville ha – de gikk fortsatt etter lyden. Sound-system-mennene måtte bli produsenter. De hyret gategutter med gitarer og ambisjoner, leide et spinkelt to-spors innspillingskott, holdt seg for ørene og satte i gang.
Syntesen av mento, rhythm & blues, nedarvet kroppsfølelse og massenes ønsker ble i første omgang ska. Det var det navnet den nye musikken fikk. Det påstås av navnet kom av den lyden gitaren gjør når du slår på den: Ska, ska, ska, ska ...
Noen av de sjofle gateguttene het Desmond Dekker, Jimmy Cliff, the Maytals, the Wailers ...
Så var det at noen fant på å utgi enkelte av disse platene i England... Ei lita svart jente – Millie Small – lå plutselig på verdenstoppen i ukevis med ”My Boy Lollipop”. Og Desmond Dekker sugde seg inn i europeernes bevissthet med ”Israelites”.
