Reggaeboka

FORRIGE KAPITTEL (BACK)

Reggae forts.

I begynnelsen var trommene

I løpet av 250 år reiste tretti millioner mennesker fra det afrikanske fastlandet til Den nye verden. Det var verdenshistoriens største masseemigrasjon. Svært få av dem dro frivillig.
            All svart musikk som har utviklet seg siden, har sine røtter i slaveriets trassige livsutfoldelse og jakt på egen identitet. Uten konkurranse fra noen hvit musikk har jazz, soul, blues tilført verden en ny kroppsfølelse og en ny sosial identifikasjon til musikk.
            Men mens doktorgradene på amerikanske svarte musikkformer har svulmet i antall og jazzen er blitt assimilert av blodfattigere miljøer i samme tempo, har annen svart musikk vokst opp bak scenen så å si, i skyggen av USAs rampelys.
            Siste skudd på slavemusikkens familietre er reggae i Jamaica. I sin nåværende form stammer den fra 1960-årene.
            Reggae er et ektefødt barn av svart sosialt opprør i det hvite herresamfunnet, og moderne teknologi. Unnfanget ved trommene. Forløst ved tropevarmen, det sosiale samværet og transistorradioen. Næret av rastafarianismen, dansegleden, ganjaen og ekkomaskinen.

Folk kjente i 30- og 40-årene ikke til annen musikk enn den de laget selv. Den var, som følge av de materielle kår, ganske enkel. I de religiøse forsamlingene lød salmene, og trommene var eneste instrument. I mer verdslige kretser var instrumentet det samme, men den var overlatt til friere utfoldelse.
            Burru-mennene, som stod for folkeforlystelsen særlig ved juletider, iførte seg fargesprakende karnevalsdrakter og marsjerte rundt i landsbyene med musikalske kommentarer til dagliglivet, nye låter hvert år, med ny bygdesladder og sanger om folk og begivenheter, innøvd under lange sessions på torget fra september måned og helt fram til jul.
            Burrumennene var Jamaicas fantefolk og var uglesett blant pene mennesker. Sangen deres var høyst profan og trommene åh så smektende, – det var afrikansk musikk, det var den drønnende gjenlyden fra det forjettede land, og i kostymeprakten fra trollmannstradisjonen, som hver jul våkner til live.
            Resten av året, når de ikke gikk rundt og spilte, bodde burrumennene naturligvis for det meste i slummen. Her lød de ville trommeslagene hver gang en bror var sluppet løs fra fengslet, hvor han hadde sonet en dom for tyveri eller overfall.
            Men i slummen bodde også rastafarianerne. Og rastafarianerne var uten musikk. De religiøse salmene fra vekkelsesmøtene, eller den vestlige musikken som ellers ble spilt, appellerte ikke til dem. Burrutrommene representerte det urafrikanske, burrumennene de utstøtte. Rastafarianermusikken oppstod.
            Mange hevder forresten at det var én mann som i hovedsak var ansvarlig for dette. Han het Count Ossie og er i dag hyllet som reggaemusikkens Louis Armstrong.
            Men foreløpig er det langt fram til sammensmeltningen, og reggaemusikkens historie har minst to spor – så la oss hoppe over på det andre:

Visst fantes det popmusikk på 50-tallet, og i Jamaica het det mento. Mento var en råere utgave av  Trinidads mer berømte calypso,  ispedd elementer fra engelsk folkemusikktradisjon.
            Sterkt i strid med den mer sofistikerte calypso, men uten tvil i familie med burru, bød mentoen på temmelig rå, nærmest grisete tekster. Det var gatefolkets musikk.
            Industrialismen kom til Jamaica i femtiårene. Den kom med bauxittgruver, flukten mot storbyen, og transistorradioen.
            På torvene i de stadig mer overfylte ghettostrøkene stod transistorradioen konstant innstilt på Miami eller New Orleans, de nærmeste stasjonene på fastlandet, og spilte rhythm & blues langt ut i sene nattetimer.
            Lokale mentoband lot seg inspirere, og det ble en pussig syntese mellom de seige R&B-rytmene og det hissige tempoet i mento.

NEXT

 

Summary in English

REGGAE
PART 2

Reggae music is anchored in the painful experience of slavery. During 250 years, no less than thirty million people were transported over the Atlantic ocean to end up as slaves on one plantation or another. They brought their music and mixed it with all the other musical expressions that was heard at any time. In Jamaica, the popular musical styles that emerged were called Burru, Mento ...

NEXT

Startpage

What is this?

 

 

I ROY  Crusus Time

Desmond Dekker: Israelites. From the LP "The King Kong Compilation", Island
Records, 1981. Produced by Leslie Kong.
    From the same LP as the one on previous page, this Desmond Dekker sound
is equally classic. A re-release of his great hit from 1969.

NEXT