Porten til Reggaeland forts.
Min vert gjør en glitrende håndbevegelse over mot miksebordet og ber meg innta orkesterplass rett overfor Bunny.
Det som nå skal skje er det som teknisk sett kalles dub og hvis resultater i form av grammofonplater har en så magisk effekt at det blant annet har forårsaket min pilgrimsreise til Reggaeland. Men det kan ikke I-Roy vite?
Gruppa som har spilt, kommer ramlende inn fra mørket. Lyset blir skrudd på bak vinduet, og der står instrumentene og blinker mette av utfoldelse.
Musikkbegreper svirrer i lufta. Bunny kjæler lett med knappene på bordet. Alle har gode forslag: ”Kjør hardt med ekko.” ”Gi litt ekstra der hvor Robbie kommer inn for fullt.” ”Du må endelig gjøre mye ut av Tommys fløytesolo.” Bunny lytter oppmerksomt.
Så starter han lydbåndet.
Først noen harkende instrumenter. Nølende trommeslag. Og så smeller det løs.
Men ikke mer enn et par takter, for Bunny følger med. Plutselig skrur han tilsynelatende tilfeldig på en knapp, og alt forsvinner, unntatt et drønnende ekko, og der kommer resten av musikken tilbake igjen, litt etter litt, til ny ekstase. Vill jubel. Bunny gliser.
Hva faen skjer nå? Bare en enslig tromme hamrer rått og uanstendig, resten er sensurert vekk av Bunny, men se, der kommer et fuglekvidder og slutter seg til, og så en rapende etterlyd, – noe som ligner et bilhorm, og til slutt en slentrende fløyte sammen med mye annet rart, det hele føyd sammen av trommenes ubønnhørlige fremdrift, – men ikke før er alt i orden igjen, før en ny knapp sørger for at alt blir forvridd til et rallende kaos av ekkolyder, og hendene til Bunny sveiper over bordet og det er knapt en knapp som ikke er tatt i bruk og det hele er en hemningsløs utfoldelse av det glade elektroniske vanvidd, og vi, de besatte, jubler og slår oss på lårene mens vi ikke kan la være å hoppe opp og ned.
Det har tatt ti minutter. Gruppa som har spilt inn den musikken som Bunny nå har mishandlet så rått, er helt ekstatisk: ”Strålende! Far out!” Baksida på plata deres er laget, og de er fornøyd.
”Jeg visste du ville like det,” sa han tilfreds.
Ingen av oss sa noe mer.
I en mørk bakgård mellom to ruiner stoppet bilen.
”Du trenger ikke låse døra,” sa han. ”Vi er blant venner her. Vi er i ghettoen.”
Vi ålte oss vei mellom søppelkassene. Det var stummende mørkt, og det eneste sansene mine kunne oppfatte, var den tette og myke lukten av ganja som drev ut fra en døråpning et sted i nærheten.
”Jeg kjenner lukten, men jeg ser deg ikke, Johnny?” ropte I-Roy. Ramlende lyder og gledesbrøl hørtes fra døråpningen. Johnny kom ut med en lommelykt.
Rommet var meget trangt, og meget falleferdig. Interiøret besto av et stort bord, en seng og en krakk.
På bordet fløt det med istykkerslått steintøy. Bølgepapp dekket gulvet. I senga satt to tyveårs jenter med hver sin baby. Johnny hadde satt seg på krakken og var i gang med å rulle en diger spliff til ære for den sjeldne gjesten.
”Det er for galt,” klaget han. ”Komme her og bomme herb av fattigfolk.” Han pekte dramatisk på gjestens tre diamantringer. Gjesten humret, viftet med ringene og ba Johnny passe kjeften sin og heller fortelle siste nytt.
Over nytelsen av det hellige gress snakket de sammen om de siste skyteepisodene, om rivaliseringen mellom de politiske gruppene i ghettoen, om utelivet, – om gledene og om sorgene.
Når jeg nå satt på gulvet i pensjonatrommet mitt, og det like overfor meg satt en skikkelse som fylte hele rommet, og han nynnet på en melodi og laget et kunstverk av en trompetformet marijuanasigarett, det som går under navnet spliff og som er ulovlig fordi det gir deg en frihet det ikke er meningen du skal ha – og når han foredro lett om ganjaens virkninger på fantasi og ryggsøyle – så undret jeg meg i et øyeblikk på hvorledes vi var havnet her.
Men i blikket hadde jeg gjenkjent en glad fornemmelse jeg hadde selv.
Den indre, og aldri edru, stemmen var min eneste journalististke retningslinje. Jeg likte den. For det meste holdt den kjeft. Bare en gang iblant, og alltid under særdeles merkelige eller omtåkete omstendigheter, kom den med en kort og fyndig uttalelse. Den var umulig å forutsi, men også umulig å ignorere når den først ga lyd fra seg.
Akkurat nå mente jeg å fornemme at den murret veltilfreds.
Han lente seg tilbake i stolen.
”Nå,” sa han med en stemme så myk som tropenatten og duften av ganja.
”Hva vil du gjøre med meg nå?”
