En livsfilosofi
Rastafarianeren er er dypt religiøst menneske.
Han er ikke i tvil om at Gud styrer verden. Men han tror ikke på noen oversanselig gud.
Han lengter etter det lovede land. Men det er ikke noen diffus himmel.
Han leser Bibelen, men han nekter å bruke den hvite manns briller.
Han tror at rettferdighet må sje fyldest. Den som begår urett i livet, vil bli straffet i livet, – eller ved å bøte med livet. Selv ville han aldri drømme om å gripe til sverd.
Han er ikke villig til å la innholdet i ord som urett og synd bli gjenstand for noen teologisk debatt. Han mener at disse ordenes innhold er like krystallklare som den urett han ser overalt omkring seg. Hvem er tyven – den fattige som stjeler for å overleve, eller de rikes skatteinnkrevere? Hva er bedrageri – å omgå samfunnsbestemmelser som er satt opp for å holde massene nede, eller å sette opp bestemmelser som det er umulig å etterleve?
Han tror ikke på noen religion, for tro, det er uvisshet. Han uttaler seg bare om det han vet, og det er ingen skam ikke å vite.
Fordi han kjenner sin gud, Jah, regner han seg også som autoritativ talsmann for Jah. Til tider er han Jah.
Han har alt mot seg. Sin fortid, sin nåtid, sin fremtid. Allikevel er han stolt.
Han mediterer mye.
Han lever i-tal, i pakt med naturen. Han har gjennomført dette både for sitt kosthold, sin bekledning, sin personlige hygiene og sitt fellesskap med andre.
Han benekter at rastafarianismen er noen politisk opprørsbevegelse. Politikk er et babylonsk fenomen. Krig og væpnet revolusjon er nøye knyttet til politikk og representerer Babylons nakneste ansikt.
Han innrømmer villig at han er en opprører, men han vil revolusjonere sinnet og tanken, og hans våpen er ordet og livet.
Hans drøm er et fritt fellesskap i et fritt Afrika.
Men vil Afrika ha ham?
Det var snekkere, murere, rørleggere, elektrikere og andre med solid håndverkerutdannelse som ble ønsket særlig velkommen av Etiopias myndigheter under forhandlingene som fulgte etter professorutredningen av 1960.
Det ble også understreket at Etiopia ikke lå til rette for noen masseinnvandring.
I Kingstons ghetto blir rastafarianerne flere og flere, fattigere og fattigere.
De har stort sett ingen utdannelse.
De vil sannsynligvis bli en plage for enhver regjering i ethvert kjent og utprøvd samfunnssystem.
Dette vet de.
”Rastafarianeren er utvilsomt en kontradiktorisk figur. På samme tid et symbol på opprør og reaksjon, på progressiv styrke og arkaiske impulser, på lovprisning og forakt, frihet og selvfornektelse, håp og desperasjon.” (J. Owens: ”Dread”.)
