En keiser og en bibel
”Look to Africa – when a black King shall be crowned, for the day of Deliverance is near.”
Om Marcus Garvey virkelig hadde sagt dette, og om han i så fall mente det helt bokstavelig, er mindre viktig. Han er i alle fall blitt tillagt ordene. Og dermed er han også av rastafarianerne blitt tillagt rollen som døperen Johannes.
I november 1930 ble en mann ved navn Ras Tafari kronet til keiser av Etiopia. I tillegg til keisernavnet tok han titlene Kongenes Konge, Herrenes Herre og Den Herskende Løve av Juda Stamme.
Dette var førstesideoppslag i The Daily Gleaner i Kingston. Og enkelte medlemmer av landets religiøse utgrupper konsulterte sin Bibel. Kunne dette være mannen som Marcus Garvey hadde snakket om? De fant Bibelens svar utvetydig:
”Og jeg så en veldig engel, som ropte med høi røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den? ...
Og en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de syv segl på den. ...
Og det er de syv Guds ånder som er sendt ut over all jorden.” (Joh.Åp. 5: 2,5,6)
De fulgte begivenhetene så nøye som det lot seg gjøre, mens de hele tiden gransket sine bibler for å konferere virkeligheten med Skriften.
Da Mussolini invaderte Etiopia og jaget Selassie på dør, leste de om hendelsen i Joh.Åp. 19, 19:
”Og jeg så dyret og kongene på jorden og dens hærer samlet for å føre krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær.”
Da keiseren i 1941 kunne vende tilbake til Etiopia, kom det ikke overraskende på den gryende skare av tilhengere han hadde i Jamaica. De kjente nemlig allerede ordlyden i det påfølgende bibelvers, Joh.Åp. 19, 20:
”Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som for dets øine hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets billede; disse to blev kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.”
Leonard P. Howell, som jeg tidligere har omtalt, skal ha vært den første – men langt fra den eneste. Han skal ha vært med i Ashanti-krigene i Afrika like før århundreskiftet.
En annen tidlig profet var Joseph Nathaniel Hibbert, som hadde oppnådd høye grader i The Ancient Mystic Order of Ethiopia, en slags frimurerorganisasjon. Selassie hadde ikke sittet lenge i keisertronen før Hibbert erklærte at han var den gjenoppståtte Messias. Kort tid senere traff Hibbert Howell, som allerede var av samme oppfatning.
En tredje apostel var Archibal Dunkley, en gammel uteseiler som studerte Bibelen flittig i to og et halvt år for å finne ut om Selassie var den Messias som Marcus Garvey hadde profetert om. Han fant til slutt bekreftelsen i Esekiel 30, i 1. Tim. 6, i Åp. 17 og 19 og Esaias 43. I 1933 opprettet Dunkley en menighet på det grunnlag at Ras Tafari var Kongenes Konge, Davids Rotskudd, Den levende Guds sønn, men ikke Faderen selv.
Hibbert, Dunkley og Howell inngikk samarbeid, og de resite omkring på øya og forkynte Ras Tafaris guddommelighet. Av de tre ble Howell den mest berømte, ikke minst på grunn av postkorthistorien. Han ble senere tvangsinnlagt på sinnssykehus fordi han holdt hårdnakket på at han selv var Løven av Juda. Utrolig nok slapp han ut igjen. I dag lever han stadig utenfor Spanish Town. Ledelsen av kollektivet har han overlatt til yngre. Han er omtrent hundre år. Folk sier han er udødelig.
Det vokste opp grupper som tok navnet rastafarianere etter Haile Selassies fødenavn og prinsetittel.
De var ikke mange, og de ble ikke uten grunn betraktet som gale avvikere av omverdenen. De lot hår og skjegg gro, i overensstemmelse med Esekiel 5. Håret flettet de i lange matter nedover skuldrene, etter mønster av etiopiske stammeskikker. De kledde seg i vide og primitive plagg etter gammelt afrikansk forbilde, og de bodde i kollektiver basert på selvberging og isolasjon fra omverdenen. De dyrket marijuana og brukte den til andakt, meditasjon og fellesskap. De drømte om Afrika, og de møttes til store fellesmøter, Nyabingi Order.
De forble en liten sekt i det store samfunnet. De stilte seg opp i veikanten nå og da, forkynte Selassies guddommelighet og profeterte samfunnets undergang og den svarte rasens tilbakevending til Afrika. Man fengslet enkelte av dem av og til for marijuanadyrking, men lot dem ellers være i fred.
Helt til det skjedde en del ubehagelige ting som skaket opp lille Jamaica og rettet offentlighetens øyne på de voksende, men stadig like isolerte gruppene av langhårete avgudsdyrkere.
I 1959 distribuerte pastor Claudius Henry, leder av en liten menighet som het The African Reformed Church, tusenvis av små kort med følgende tekst:
”De som baner vei for å føre Israels splittede folk av afrikansk opprinnelse hjem til Afrika, i dette år, 1959, den 5. oktober, er den nye ledelse i Guds Rettferdige Kongedømme for Evig Fred på Jorden, ”Skapelsens Annen Fødsel”.
Innehaveren av dette sertifikat anmodes om å oppsøke Hovedkvarteret, 78 Rosalie Avenue, en sidegate til Waltham Park Road, den 1. August 1959, for feiringen av vårt frigjøringsjubileum som begynner presis kl. 09.00.
Vennligst bevar dette sertifikat for avreisen. Pass vil være unødvendig for dem som vender tilbake til Afrika. Ta med dette sertifikat den 1. august for identifikasjon!
Undertegnet:
”De Syv Emmanuels Brødre”,
som samler Israels splittede barn for avreise,
med vår leder, Guds utvalgte og salvede Profet, Pastor C.V. Henry, R.B.
Attestert denne annen dag i mai 1959, under Hans Keiserlige Majestet, den Første Hersker av Etiopia, Guds Utvalgte, Haile Selassies regjeringstid. Kongenes Konge og Herrenes Herre, Israels tilbakevendte Messias.”
Den noe diffuse teksten til tross, dette var en brannfakkel med en enorm virkning.
For det første henviste datoen 1. august til den årlige feiringen av frigjøringen fra slaveriet. For det andre appellerte ord som ”Israel”, ”Haile Selassie” og ”tilbakevendingen til Afrika” til praktisk talt alt som fantes av avvikende religiøse grupper i Jamaica. Den største gruppen utgjorde rastafarianerne.
Møtet den 1. august ble oppfattet som et forberedelsesmøte foran den store avreisen.
Den 5. oktober flokket hundrevis av mennesker seg sammen i Rosalie Avenue, klare til å vende hjem til Afrika.
Pastor Henry ble arrestert etter noen dager. I et intervju i The Daily Gleaner hevdet han at han var blitt misforstått, at symbolske uttalelser var blitt oppfattet bokstavelig. Det var ikke desto mindre en tragedie for de flere hundre som ble sittende knust og apatisk i Rosalie Avenue i dagevis – etter å ha brent alle broer bak seg for å begynne sitt nye liv i himmelen, i Afrika.
Pastor Henry ble etter hvert en langt verre hodepine for både myndigheter og de mer jordnære bredren enn denne begivenheten førte til. Den 7. april 1960 kunne The Daily Gleaner fortelle om en ny skandale:
”Politiet har i hovedkvarteret til The African Reformed Churh, i Rosalie Avenue, beslaglagt 2500 elektriske detonatorer, 1300 andre detonatorer, et gevær, en 32-kaliber revolver, en stor mengde machetekniver, brynet på begge sider som sverd, atskillige dynamittgubber og andre ting.”
De andre ting viste seg å være konkylier fylt med marijuana. Pastor Henry fikk nå seks års fengsel, og rastafarianske grupper uten noen som helst tilknytning til Henry hadde fått en alvorlig knekk i sitt omdømme som en riktignok upopulær, men tross alt fredelig utgruppe.
Det forverret seg ytterligere senere samme år. Henrys sønn, som drev en geriljagruppe oppe i fjellene utenfor Kingston, skjøt ned og drepte to soldater. Han ble tatt og dømt til døden.
