Reggaeboka

FORRIGE KAPITTEL (BACK)

Et sideblikk bakover

Amerikanske historieskrivere tilbakefører rastafarianismen som et sosialt problem for Jamaica til 1933, da en L.P. Howell solgte 5000 postkort med bilde av Haile Selassie til godtroende folk som lot seg overbevise om at kortene gjaldt som billetter til Etiopia.
            Det førte til den første arrestasjonen av en Rastaman.
            En ny fant sted i 1941, da politiet foretok en razzia i Howells kollektiv i Pinnacle utenfor Spanish Town og arresterte sytti av kollektivbeboerne for marijuanadyrking og vold mot politiet.
            Kollektivet besto av drop-outs, og Howell, som var den første suksessrike rastafarianske leder, påstod seg å være Haile Selassie.
            Men historien går lenger tilbake.

Rastafarianerne studerer historiebøkene flittig, men de er fullstendig klar over forskjellen mellom virkelighetens historie og bøkenes bearbeidelse av den. De er spesielt oppmerksomme på hvordan  historiebøkene systematisk har vært de hvite undertrykkernes tro tjenere. Historien kan bokstavelig talt sies å være ’hvitvasket’. (J. Owens: ”Dread”.)

Som engelsk koloni siden 1655 var Jamaica tidlig preget av en bestemt samfunnsstruktur, som skar befolkningen effektivt i to både hva sosial status, materielle kår og holdninger angikk:
            Hvite slaveeiere, som stort sett var fornøyd med tingenes tilstand, og svart arbeidskraft rekruttert ikke helt frivillig fra Afrika, som mislikte seg i sitt nye fedreland og aldri kunne holde opp med å opponere.
            Urbefolkningen – arawakindianerne – er det ingen som har sett noe til siden Colombus og vennene hans utslettet dem.
            Takket være fjellandskapet lyktes det tidlig en del slaver å stikke av. De bygde sine egne samfunn oppe i fjellene og ble kalt marooner (av Cimarons, som betyr ”ville”). Med dette frihetsmålet for øye ble det enda vanskeligere for slavene å tilpasse seg den tilværelsen de nå engang var gitt. Mens det formelig strømmet til av rømlinger, lå maroonene i stadige kriger med de engelske troppene, helt til de fleste var drept og de som overlevde måtte undertegne en ydmykende avtale om å sende alle rømte slaver tilbake til sine rettmessige eiere.
            Men frihetstrangen overlevde.
            Det gjorde også troen på Gud – om den enn antok andre former blant slavene enn de hvite hadde tenkt seg. Nye varianter av erkjennelse oppsto i brytningen mellom Luthers lille katekisme og tradisjonene fra Afrika.
            Bibelen var blant de autoritative skrifter. Men den ble lest med andre briller enn prestens. Således tok man f.eks. mange av profetiene bokstavelig, som visjonære løfter om frigjøring fra slavetilværelsen. En temmelig utfrika vekkelsesvariant oppstod – hvor ritualer med ganjarøyking og romdrikking inngikk som deler av gudstjenesten og hvor dundrende afrikanske rytmer trommet sammen til dans.
            Samtidig fortsatte opprørene. Mot slutten av slaveriet, som ble oppløst på et vis i 1834, oppstod tildels meget militante grupper, ofte ledet av svarte religiøse ledere som effektivt ble innfanget og hengt og siden gjort til nasjonalhelter.

Ettersom dette ikke skal være noen historiebok, gjør vi nå et skjødesløst hopp fram til 1920-årenes Jamaica.
            Et forferdelig syn møter oss. Hundre år etter at slaveriet er proklamert opphørt, er forholdene om mulig enda verre.
            Den store majoriteten av svarte er overlatt til sin egen sultedød. De som ikke har anledning til å gjøre nytte for seg for noen slanter – arbeidsledigheten er enorm – jages av politiet. Sukker- og bananplantasjene som skulle skaffe iallfall overklassen litt inntekter, er vanskjøttet. Varene blir ikke solgt.
            Samfunnet er fortsatt delt, men mellom de svarte og hvite er det blitt født inn noen generasjoner med brune. Middelklassen er i ferd med å dannes. Raseskillet er som før det mest effektive skillet, men det begynner å bli frynset i kantene.
            De som lider mest er – som før – de svarte. For noen representerer hårglattingsmidler og hudblekingskremer det eneste håp om en menneskelig tilværelse. Andre trekker seg inn på områder som utvikler seg til ghettoer. De utgjør den form for mobil arbeidskraft som snart har en jobb, snart er arbeidsløs.
            Å være svart er å være mindreverdig. Uansett fagforeningenes langsomme framvekst, uansett nye sosialpolitiske retninger. Uansett et voksende antall velstående svarte familier. Å diskutere om det er økonomiske forhold eller hudfarge som skaper den sosiale kløften er et rent filologisk spørsmål så lenge det er så vanvittig mange fattige og så lenge de alle er svarte.
            Spesielt lite virkningsfull er fagforeningenes bestrebelser på å forene arbeiderklassen til kamp, når den overveldende delen av den oppfatter klasseskillet som et lite ytre kjennetegn på raseskillet.

Marcus GarveyBlack is beautiful.
Africa for Africans – at home and abroad.
Da Marcus Garvey lanserte disse slagordene og dessuten tok ordet ”neger” i bruk i navnet til sin nye organisasjon, var det ikke så rart at han fikk alle innflytelsesrike, svarte, brune og hvite, samfunnsmedlemmer mot seg og dermed ble forhindret fra enhver finansiell og økonomisk støtte.
     I alle lag av samfunnet unntatt det aller nederste forble Universal Negro Improvement Association en høyst upassende og tildels ulovlig bevegelse. Det fantes andre grupper som var mer populære blant hvite liberalere og velstående svarte – borgerrettighetsgrupper for fargede, som nøyde seg med å kreve en rimelig bit av kaka.
            Marcus Garvey kom til at de svarte måtte mele sin egen kake. For dette fikk han naturligvis sin straff, men før det klarte han å legge grunnlaget for en svart selvbevissthet som aldri har latt seg viske ut. Og som militante separatister i USA, statsministre i afrikanske stater og de fredsommelige rastafarianerne i Jamaica i dag stadig hedrer ham for.

Men når navnet hans nå har forvillet seg til denne avkrok langt fra de svarte masser, skyldes det naturligvis det ene forhold at Marcus Garvey og hans flaggskip Black Star Line dukker opp nærmest uavlatelig i reggaemusikken. Nesten like ofte som Haile Selassie. Så slår man opp i et leksikon, men der fins ingenting mellom garvesyre og Garvin, James (engelsk journalist som var mot Versailles-freden).
            La det derfor være berettet:

NEXT

 

Summary in English

History lesson

The history of Rastafarianism is generally held to have started in 1933 when a L.P. Howell sold 5000 postcards with pictures of Haile Selassie on them, convincing unsuspecting buyers that the postcards were valid tickets to Ethiopia. After that it has not been possible for any government to stop the spreading of the news. The Rastas could read the Bible in ways that explained everything, always pointing to Ethiopia. But the mental ground had been prepared even earlier, by Marcus Mosiah Garvey, born Jamaican, naturalized American and one of the greatest black visionaries in the New World.

 

NEXT

Startpage

What is this?

 

 

I ROY  Crusus Time

Burning Spear: Slavery days. From the LP "Marcus Garvey", Island Records,
1975.
Produced by Jack Ruby, arranged by Winston Rodney (who is nowadays known
as Burning Spear himself).

This is Burning Spear in a more unpolished mode than his contemporary
audience may know him by; directly from the ghetto.

NEXT